Igjen kommer Ronja Hunter susende og sint inn i puben Vinsjan på kaia med sin Harley, igjen bringer hun kaos inn i den trygge småbyborgerligheten, før hun igjen drønner videre.

Det er et år siden musikkteatret «Vinsjan på kaia» hadde premiere i Aulaen på Verdal, et år siden vi sist ble påminnet kraften og kvaliteten i D.D.E.'s beste sanger, et år siden vi ble imponert over Verdal Teaterlags synkrone samspill i store fellesnummer, et år siden vi ble sugd inn i en aura av filosofiske ordspill, erotisert dans, dommedagsprekener, brett på brett med vodka battery, inntrøndersk mannfolkprat og til tider overtydelige eksistensielle problemstillinger. Det er et år siden vi ble grundig underholdt av regionens mest profesjonelle amatørteatermiljø.

Mye er det samme på Vinsjan bar, men noe er forandret. Et lite knippe nye skuespillere har entret scenen, viktigste nye aktør er Heidi Melgård Sørlie i hovedrollen som Ronja Hunter. Hun har den nødvendige autoriteten i rollen som jenta som kommer tilbake til byen, åtte år etter at hun ble sveket av sin kjæreste «Jannis» (Tore B. Granås) og sin beste venninne Karoline Lykke (Ida Kirkholt Myhre). Ronja kommer uventet på alle, og det på kvelden hennes ex-kjæreste Jannis har med seg et stort selskap på Vinsjan for å feire sin kone Karolines 30-årsdag.

Konfrontasjonene lar ikke vente på seg og mange lag smerte virvles opp. Noen motsetninger som er typiske for tette småbyer, andre som er spesielle for disse personene og to generasjoner i musikkfamilien Halvorsen Hunter.

Men selve grunntemaet om å stå for sine verdier, og stå opp for og tro på kjærligheten er universelt og tidløst. Det er en tematikk som blir utdypet av sangene til Frode Viken og D.D.E. Noen ganger som leken underbygging, andre ganger dirrer overtydeligheten i luften.

Store livate fellesnumre står i kø. Klassiske festlåter som «Vi ska fæst» og «Rai Rai» får opp temperaturen i salen, noen, som «Ville fugla flyg» og «Leia e livet» blir i overkant symboltunge og intrikate til denne bruken. De lavmælt dagligdagse, som «Nykoka kaffe», «Konfirmasjonsdressen» og «I kjærlighet er æ en tosk» kler forestillingen utmerket, mens bruddstykker av «Det umulige e mulig» og «Det går likar no» blir vevet elegant inn i dialogene. Men 30 D.D.E.-låter er mye, selv på 2 timer og 40 minutter, selv på en 30-årsdag,

God casting i brødre- og søsterparene Danielsen og Hunter er en avgjørende suksessfaktor. Her har ikke regissør Arnulf Haga tatt store sjanser. Tore B Granås profesjonelle tyngde bærer mye av forestillingen, og får sin motsats i Lavrans Haga som spiller hans energisk ondskapsfulle bror Per Erik Olavsen. Og mens Heidi Melgård Sørlie er den som tilfører mest energi i scenespilllet, gir Tore Dahle Aagårds vokal et tilsvarende løft. Starten på «Byen æ bur i» er et av flere høydepunkt. Ida Kirkholt Myhre gjør også i år Karoline Lykke på utmerket vis.

Den velfungerende scenografien er i behold fra i fjor, og det er også den voldsomme energien som kjennetegner spesielt første akt. I andre akt spisser motsetningene seg, og motsetningene klargjøres på vel overtydelig vis. Men det sitter bedre enn i fjor, og forestillingen er da også avhengig av en mørk klangbunn for å bli en fungerende helhet. Et delvis pessimistisk blikk på kjærlighetens vilkår tåles godt når det settes i relieff av heftig rai rai-ing.