Tok RBK tilbake til kjernen

Kandidat 1: Tina Marie Asphaug/Amadia

Datteren Leah (snart 2) har som tusenvis av andre trøndere blitt hektet på supportersangen, som brukes både i RBK-garderoben og på tribunene.

– Det er nesten sånn at hun ikke bør synge det, de tror jo jeg driver å hjernevasker henne, ler Ingebrigtsen, og bedyrer at han prøver å legge bort fotballtaktikk og valg av førsteellever når han er hjemme.

– Kåre Ingebrigtsen har gjort en kjempejobb. Han fortjener å bli kåret til «Årets trønder», sa Inger Elin Johnsen i Ukeadressas «På benken»-spalte denne helga.

Fem kandidater til Årets trønder presenteres denne uken. Først ut var Tina Marie Asphaug og Amadia.

Størst med Steaua

Siden 7. januar i år har han hatt én uke med ferie og fire frihelger, hvor den siste ble brukt til klubbesøk hos nederlandske Feyenoord. Nå ser han frem til Syden-tur og godt med familietid i romjula.

– Det er vanvittig mye arbeid å være trener i Rosenborg. Det var mye mer enn jeg hadde håpet egentlig. Men det handler om å være flink til å bruke den tida vi har sammen, sier 50-åringen.

For «Bruttern» klager ikke. I sitt første hele år som Rosenborg-trener hanket han inn både serie- og cupmesterskap – «The Double», og Rosenborg kvalifiserte seg til Europaligaen. Høydepunktet ble borteseieren mot Steaua Bucuresti i august.

– Vi hadde spilt seks kvalikkamper og visste at vi var i et sluttspill hvor det var enten eller. Vi visste også at det ville bety 20 millioner kroner for Rosenborg hvis vi kom videre. Du kan si at vi bryr oss ikke om sånt. Men den sjansen til å få gå inn i Europa og være med i gruppespillet, det betyr så mye for oss. Og at vi da klarte å vinne 3–0 der, det er den største prestasjonen i år. Det var en stor mental utløsning, sier han.

- Det særeste jeg gjør? Det er å danse foran Kjernen, fortalte Ingebrigtsen nylig til trdby.no

Unaturlig å stenge treninger

Han kom til en klubb i krise sommeren 2014. «Dette prosjektet får du ikke til, Perry», var tittelen på Adresseavisens Kjetil Kroksæters nådeløse kommentar etter 16. mai-tapet mot Stabæk i fjor. 21. juli var det klart at Per Joar Hansen måtte gå, og inn kom Ingebrigtsen – rett fra Viking-trening hvor han var assistent under Kjell Jonevret. På pressekonferansen var han avvæpnende, jovial og ydmyk foran oppgaven.

– Det så nesten ut som at spillerne hadde blitt holdt i for stramme tøyler, de var litt nedtrykt. Det var ganske enkelt å slippe dem løs, det var voldsomt med energi, vilje og ferdigheter i spillergruppa. Det var egentlig bare å stake ut en kurs og la spillerne få være seg selv, og være god på det de er god på, forklarer han.

Ingebrigtsen snakker seg varm om Rosenborg-kulturen. Alt det han lærte av Nils Arne Eggen, Bjørn Hansen og ikke minst klubbformann Knut Skoglund, som døde altfor tidlig i 2004. Det skulle være en åpen og folkelig klubb. Derfor var det heller ikke vanskelig å åpne treningene igjen, og ta ned tildekkingen rundt treningsfeltet, da «Bruttern» var tilbake i byen.

– Det var unaturlig å ha det sånn. De må jo ha skjønt at om det var noen som ville se på treningene, så kunne de sette seg på Scandic med en kaffekopp og se hele økta derfra. Hvis folk vil se, må de få gjøre det, sier treneren.

«Økonomisk var det kaos. Ledere ble sparket, og på fotballbanen var ikke Rosenborg lenger best i Norge. Nå har alt snudd. Hva er årsakene til at RBK ser ut til å være på vei mot en ny storhetstid, for første gang etter Eggen-epoken?». I oktober skrev Adresseavisen om Rosenborgs fall - og opptur det siste året (Pluss).

Ny generasjon

– Hva gir det deg og klubben å snu på flisa, og være såpass åpne igjen?

– Det er ikke alltid det passer like bra at det marsjerer en skoleklasse forbi kontorene våre, og at det er tjåke fullt på trening og ungene springer på banen. Men det får vi tilpasse oss. Det er en del av Rosenborg, sånn er det og sånn skal det være. Det vi får igjen er at vi i snitt har hatt 4000 flere trøndere på kamp sammenlignet med i fjor, og vi får langt større interesse rundt klubben. Jeg tror også vi er i gang i år med å få frem en ny generasjon med rosenborgere, sier han.

Ingebrigtsen var tidlig klar på at Rosenborg skulle tørre å sette frem haka, tørre og si at de skal være best og gå ut på banen for å underholde og score mål. Han forholder seg rolig til armadaen av synsere – alt fra supportere, media og gamle spillere som melder friskt rundt «hele Norges fotballag». En beskrivelse Ingebrigtsen ikke er enig i.

– Alle andre synes vi er noen jævler. De hater oss. Rosenborg har vunnet utrolig mye og at alle at andre lag unner oss suksess, glem det! Nils Arne kunne si det, han vant 13 seriemesterskap på rad. Men da var det jo ingen andre som fikk suksess, bare han. Det er alltid noen som mener noe om oss. Og det er det ikke noe farlig. Vi står stødig på hvordan vi skal gjøre ting.

«Uansett seier eller tap, RBK er trøndernes største felleseie», skrev Adresseavisens kommentator Stein Arne Sæther i forkant av årets cupfinale.

– Spørs bare når

Sammen med trenerteamet har han for lengst lagt planene for 2016. Laget må bli bedre på alt de har gjort i år.

– Vi har skaffet oss den ultimate utfordringen i Norge med at vi har mulighet til å bli seriemester to år på rad, og vi har sjanser til å komme oss inn i Champions League. Det store målet vårt er å stå her på høsten, om det er 2016, 2017 eller 2018, å høre Champions League-hymnen igjen. Vi vil ha besøk av Real Madrid og Barcelona og de lagene der. Det skal vi. Så spørs det bare når vi får det til – og hvem som er trener, smiler Kåre Ingebrigtsen.

Kåres trønder-favoritter

Mat: – Hamburger er jo trøndersk? sier han og ler. – Jeg er glad i vanlig kjøttkaker og husmannskost, jeg er ikke så finurlig i matveien. Retter som jeg ikke har hørt noe om er ikke noe for meg. Nei, få kjøttkak på bordet også et vi te det tyt ut av øran!

Kultur: – Jeg er veldig glad i trøndersk musikk, Åge, Stage Dolls, D.D.E. og Terje Tysland. – Er det et krav for å få jobb her å like den musikken? Det blir det nå ja, det er ingen med sånn finurlige rappe-greier som kommer inn her. Det blir uaktuelt, i hvert fall på A-laget. Det er faktisk er par spillere som er på vei ut, for de skjønner ikke tekstene. Jeg har to islendinger nå som skal opp eksamen i trøndersk rock, spøker Ingebrigtsen.

Sted: – Trondheim betyr desidert mest for meg, det er fineste plassen på jorda. Jeg giftet meg i sommer på Kristiansten festning og sto på kanten der og så utover byen. Det var så riktig. Vi så ned mot domkirka og ut over byen, og borti hjørnet så vi en del av Lerkendal. Da fikk vi med alt. Ikke bare er det fineste plassen, men det er de varmeste og mest åpne folkene som bor i Trøndelag. Jeg har bodd mange steder og i Oslo og Stavanger er det vanskeligere å komme inn på folk. Her er det forholdsvis enkelt. Går du tom for bensin i Trøndelag får du hjelp. Hadde du gjort det i Stavanger tror jeg du måtte gått til nærmeste bensinstasjon, mens her hadde det sikkert kommet en og kjørt deg både til stasjonen og tilbake. I Stavanger er jeg redd jeg måtte gått både frem og tilbake. Og definitivt om det hadde skjedd i Oslo.

Hvilken annen trønder har imponert deg mest i året som har gått? – Det er mange trøndere jeg kunne trukket frem. Men hun har jo ikke akkurat vært dårlig hun Bjørgen, heller da. Og ikke Northug heller. Vi har vanvittig mange gode ambassadører for Trondheim og Trøndelag. Jeg har pratet med Emil Hegle Svendsen og har også lyst til å prate med Petter Northug. Vi har mye å lære av dem. De har gjort mye fornuftig ser det ut som.