Men konservativ og selvhøytidelig, det kan en ikke beskylde «Slaget på Testiklestad» for å være.

Og vi elsker dette spelet. Tydeligvis i likhet med resten av publikummet i det stappfulle tribunen under generalprøven som denne anmeldelsen er basert på.

Etter premieren tirsdag kveld venter ytterligere ni utsolgte forestillinger før «Testiklestad» legges død for alltid. (Det hevdes i hvert fall hardnakket, men det er ingen grunn til å ta noe av det andre Bones, Løseth & Co sier bokstavelig, så hvorfor skal vi stole på dette?)

Om det nå virkelig er slutt, så vil de sannelig avslutte med stil, eller mens de er på høyden for å brukes oppsetningens egen terminologi. Mange vil ha sett stykket tidligere og sjokkeffektene fra de første årene vil ikke være like kraftige. Men de svake tretthetstegnene fra fjorårets oppsetning er borte, ting er strammet inn, nye elementer er lagt til, og tross alle helhjertede sidesprang har aldri dette spelet vært så tydelig, parodiene så treffende og historien så (faktisk) logisk som i år.

Aldri har de hatt en bedre konge heller. Mannen som har blitt «mangemillionær på andres frivillighet», Arnulf Haga, koser seg som partycrasher, legger Sverresborgspelet dødt, reklamerer for sin egen nysatsing i Verdal med TSO, «Bjarne Brøndbo, mitt liv som høyremann» og er med på noen slemme spøker om sin lillebror Paul Ottar før han stikker av med spelets stjerne Hora fra Kvam.

Og der er vi ved årets andre store nyvinning. Josefine Frida Pettersen, alias Skam-Noora. Hun ble introdusert for trøndersk teaterpublikum allerede ved «Rai rai i Sherwoodskogen», der hun verken hadde en krevende rolle eller fylte den med særlig pondus.

En kan mistenke Mads Bones & Co for at medvirkningen i «Rai rai» var ren oppvarming. Kvam-hora er skrevet inn som en viktig rolle i spelet, og Josefine fyller rollen med glans. Blant hennes store glamorøse øyeblikk er som hovedvokalist for en av to nyskrevne – og bra – låter, som også er et av mange forsøk på avslutningsnummer.

Det er et karaktertrekk ved spel å «slutte flere ganger». En kan tolke Testiklestads mange avslutninger som en effektiv parodi på dette, men mest tror jeg at de selv bobler helt over og ikke klarer styre seg.

Ellers er de konkrete parodiene treffsikre, med den evneveike og slagghaug-scenene fra Elden, med sjamanen og «vi er født i same natt» fra Korsvika og utburden fra Stiklestad som noen av mange høydepunkter. Olve Løseth, den feminine fortelleren med vansker med nynorske bøyingar, sprudler virkelig, poenget at i spel blir alle poeng gjentatt i det uendelige blir gnidd inn så mange ganger at «Slaget på Testiklestad» selv faller naturlig inn i folden – og Christoffer Ruud Kallum bringer den proaktive suffløren til et nytt nivå.

De har gjennom fire år tøyd underbuksestrikken så langt at en skulle tro den ville ha røket for lenge siden. Det er nok en grense for hvor langt en kan tøye underbuksehumoren, men når en overskrider denne grensen med tilstrekkelig margin, ja så blir det morsomt likevel. Rasende morsomt.

Debatten har også rast, etter at teaterviter og kritiker Julie Rongved Amundsen gikk ut med samlet kritikk mot norske historiske spel. Hun beskrev dårlig teaterkvalitet, at de er deklamerende, ideologisk selvhøytidelige, konservative, hadde gammeldags spillestil og gjerne har dårlige tekster og dramaturgi.

Det er ikke mange dager siden årets speldebatt blusset opp, men gjengen bak «Slaget på Testiklestad» har skrevet den solid inn i den fjerde og siste utgaven av sitt spel om avkristningen av Noreg. Høydepunktet i den retningen er statistkorets beklagelsessang, der de unnskylder seg overfor kritikerne og sine profesjonelle kolleger; det er jo amatørene som trekker det kulturelle nivået i spelene ned i søla.

Så kan en hevde at «Oslo-kritikeren» og spelparodikerne på Sverresborg er ute i samme ærend. Forskjellen er at testiklestadgjengen fremhever selvhøytidelige trekk og klisjeer i speltradisjonen på mer kunnskapsbasert og mye mer treffende vis.

Det er også en annen, og enda viktigere forskjell:

Årsaken til at «Slaget på Testiklestad» har fått større og større fanskare i disse årene, er ikke bare at de beholder sin villskap, sin kåtskap, sin uærbødighet, sin politiske ukorrekthet og alt det der. Det er at under den grovkornede harselasen ligger kjærlighet til det de parodierer. Og den skinner gjennom.

I årets utgave er det beste eksemplet på denne kjærligheten de rundt 15 magiske sekundene som utgjør den aller siste scenen i den aller siste oppsetningen på Sverresborg.

Den er absolutt ikke plump. Den er ren poesi.

Praktfull ramme: Spelområdet til Slaget på Testiklestad kan konkurrere med de fleste andre norske spel. Foto: Håvard Jensen, Håvard Haugseth Jensen
Utburden truer: Når du har satt barnet ditt ut på skogen, og det er en potensiell fremtidig spelkonge det er snakk om, må du regne med konsekvenser. Foto: Håvard Jensen, Håvard Haugseth Jensen
Tar glamoren inn i spelet: Hora fra Kvam, Josefine Frida Pettersen bringer nye elementer inn i spelet. Har har hun et meget godt forslag til kjæresteparet Dyda og Barsk, spilt av Ida Göransson og Jon Lockert Rohde. Foto: Håvard Jensen, Håvard Haugseth Jensen
Olve er i slag: Olve Løseth er forteljaren med visse problemer med nynorske bøyingar. Foto: Håvard Jensen, Håvard Haugseth Jensen
Autoritet: Arnulf Haga entrer scenen. Og han er irritert. Foto: Håvard Jensen, Håvard Haugseth Jensen
Presisjon (nesten): Sufflør Christian Ruud Kallum skynder seg tilbake til plassen sin etter at kong Sverre (Ole Christian Gullvåg) entrer scenen en akt for tidlig. Foto: Håvard Jensen, Håvard Haugseth Jensen
Foto: Håvard Jensen, Håvard Haugseth Jensen
Foto: Håvard Jensen, Håvard Haugseth Jensen
Foto: Håvard Jensen, Håvard Haugseth Jensen
Vulva: Martha Standal Foto: Håvard Jensen, Håvard Haugseth Jensen
Driver ut demoner: Tvillingene Dyda og Tyra (Mari Hauge Einbu og Ida Göransson)er født i same natt. Barsk (Jon Lockert Rohde) er bare en kåt trell. Foto: Håvard Jensen, Håvard Haugseth Jensen
Foto: Håvard Jensen, Håvard Haugseth Jensen