Prince var noe av det samme for 80-tallet i popmusikken som David Bowie var for 70-tallet. Med en feiring av musikalitet og seksualitet uten like.
2016 tegner til å bli et forferdelig år for pophistorien og fredag snødde det i april. Mest for de med forhold til en av de største begavelsene i populærmusikken. Ikke bare de siste 30 åra, som Mick Jagger noe uheldig kom til å uttrykke seg, men de siste 40 åra for den del. Prince var på alle måter mer relevant og interessant som artist for 35 år siden enn for eksempel Rolling Stones var.
På sitt vis, med helt annen musikalsk ballast, var Prince noe av det samme for 80-tallet som David Bowie var for 70-tallet. Han ga i perioden ut 10 album over et enormt spekter, hvorav 7–8 er mesterlige eller banebrytende. I likhet med David Bowie hyllet Prince outsidere og annerledeshet, i en tid hvor mye populærmusikk feiret det å være streit. Det meste av musikken til Prince feirer frihet, seksualitet og musikalitet.
Det kan låte som nekrologpatos å kalle Prince kongen av 80-tallet. Han er født samme år som Michael Jackson og Madonna, som hadde sine største og beste år som artister samme tiår. Jackson ga imidlertid ut bare to plater på 80-tallet (begge fantastiske), Madonna ga ut fire innflytelsesrike plater og var utvilsomt en av tiårets store stilskapere, men aspirerer mer til dronningtittelen.
Prince filtrerte inspirasjon og arv fra James Brown, Sly Stone, Jimi Hendrix, Joni Mitchell og George Clinton til en forrykende blanding av røtter og nyskaping, osende av musikalitet og sensualitet. Selv om han hadde fantastiske band, og er underkjent som bandleder, er det få artister som med så sterk autoritet kunne stemple en plate med «Produced, arranged, composed and performed by».
En av de overraskende, men desto gledeligere hyllestene til Prince på sosiale medier etter dødsbudskapet, kom fra produsentguru Brian Eno som sa at Prince var hans favorittprodusent. Bare hør på den første listetopperen til Prince i USA, singelen «When Doves Cry» fra mars 1984. Et minimalistisk popmesterverk med et lydbilde og arrangement som fortsatt låter forut for sin tid.
Selv om Prince har flotte sanger om religion («The Cross») og kunne ta tidsånd i samfunnsspørsmål («Sign'O'The Times), er det ikke til å komme fra at en vesentlig del av hans beste sanger og plater handler om og/eller spiller på sex. Da han var på sitt største kommersielt, med «Purple Rain»-albumet, fikk sangen «Darling Nikki» daværende sentatorfrue Tipper Gore til å starte en kampanje som førte til at platebransjen måtte sette advarsler på plater med tekster som barn bør advares mot.
Svært få artister klarer å være kunstnerisk banebrytende gjennom et helt tiår, enda færre i kombinasjon med kommersiell suksess. Utover 90-tallet ble Prince mest kjent for å gå til kamp mot eget plateselskap og platebransjen. Det har preget utgivelsene de siste 24 åra, parallelt med at han i økende grad har framstått som en artist for musikere og trofaste fans, mer enn dagsordensetter i popmusikken.
Mens mange artister ofte tørker inn i produktivitet etter storhetstiden, virker det som om Prince alltid har levd for, åndet og laget musikk. I flere tiår har det vært skrevet om et enormt lager uutgitt Prince-musikk. Forhåpentligvis vil det bli forvaltet på fornuftig vis. Samtidig er det grunn til å tro at noe av musikken hans fra åra da han ikke var i popmusikkens sentrum, vil bli nyoppdaget. Musikk og sex vil neppe gå av moten. Ikke Prince heller. Nettopp derfor.
Hør Adresseavisens kommentatorer minnes Prince