De som forventer en dokumentarfilm om eller rundt de mest kjente filmene og tv-seriene til David Lynch, vil bli skuffet av «David Lynch: The Art Life». I filmen nevnes ikke «Twin Peaks», «Blue Velvet» eller «Mulholland Drive» med ord eller bilder.

Likevel klarer dokumentaren, av fans av David Lynch, for fans av den noe overvurderte filmskaperen, å gi innblikk i hvordan hans særpregede bildespråk har blitt formet. Dokumentaren lever opp til tittelen, samtidig som den viser hvordan universet til Lynch henger sammen med fomlingen og famlingen fram til han fant seg selv som original filmskaper med «Eraserhead» i 1977.

Les også «Nå kommer 80-90-tallet og tar oss»

Bilder av en røykende, pratende Lynch som arbeider med malerier er nennsomt blandet med gamle opptak fra oppvekst og en lang og vanskelig karriere som kunstner, til han i 30-åra gjenoppfant seg som filmskaper.

Musikk og foto spiller godt opp mot David Lynch-mytologien. Det går litt tregt, men er fint å se og høre på. Gjenfortelling av episoder fra barndom, oppvekst og studier skaper forbindelser mellom kunstnerlivet han prøvde å leve og det visuelle, marerittlignende filmspråket han senere har dyrket.

Det er mulig å se en linje i dynamikken mellom høyt og lavt, pretensiøst søl og dristig samtidskunst, som har preget mange av filmene til Lynch. Såvel ihuga Lynch-fans som skeptikere vil kunne få bekreftet sitt syn med dokumentaren.

Anmeldt av TERJE EIDSVÅG

Les også anmeldelsen av Joachim Triers «Thelma»