Førstkommende søndag skal fem nye artister innlemmes i Rockheims Hall of Fame, til tidløs heder og ære som bautaer i norsk musikkliv.
Musikk-kommentator Knut Schreiner, kjent som gitarist blant annet i Turboneger, har vært med i juryen som har kåret årets fem navn til Rockheims Hall of Fame.
For Adresseavisens lesere vil han hver dag skrive noen uhøytidelige, entusiastiske og personlige ord om de fem artistene som står for tur i år.
Les også: Jahn Teigen var en del av oppveksten vår
I dag er turen kommet til jazzgitaristen Terje Rypdal som har mottatt tre Spellemannspriser i sin karriere, og er en internasjonalt høyt aktet musiker.
Schreiner om Rypdal:
«Uansett hvilket tiår du har levd i siden 1960-tallet, så er Terje Rypdal et navn som har stått som ei påle i musikklandskapet.
I dag mer som et retro-navn, men hva gjør vel det i disse tider? Horder av norske gitarister har studert gitarhelter som Hendrix, Jimmy Page og Pink Floyds David Gilmour.
De burde sjekke ut katalogen til Rypdal i stedet!
Han har gått den samme ruten – fra underholdningsband eller «Shadowsband» på begynnelsen av sekstitallet med the Vanguards via syrerock på slutten av tiåret med Dream til jazz- og kunstrock på søttitallet.
Han har en tydelig, original gitartone man kjenner igjen på mils avstand. For meg høres det ut som Hendrix i polar ødet eller Carlos Santana under nordlyset istedenfor California-solen.
Siden søttitallet har han spilt med de viktigste navnene innen norsk jazz, og man skal ikke glemme hvor høy status norsk jazz har internasjonalt. Det er ikke helt feil å påstå at han kunne ha spilt med Miles Davis i løpet av hans fusion-periode på søttitallet.
Mitt forhold til Rypdal er fragmentert, men likevel oppsummerende. Da han gjorde en comeback-turné med The Vanguards på begynnelsen av nittitallet, var jeg i salen. Jeg husker han spilte drithøyt på sin Vox-forsterker.
Det så virkelig ut som han mente det! I platesamlingen til foreldrene mine hadde vi en plate med Terje Rypdal and the Chasers. Det var musikk som passet perfekt for blå, iskalde vinterkvelder på åttitallet.
Ti år senere ble man imponert over at musikken hans ble brukt i filmen Heat, av Michael Mann - skaperen av Miami Vice! – som nettopp var kjent for å bruke bra musikk. I det siste har Rypdal blitt hip igjen for en yngre generasjon fans av progressiv rock.
Jeg var på konsert med det svenske bandet Dungen. Gitaristen i bandet, Reine Fiske, er høyt elsket som en viderefører av det psykedeliske gitarsoundet. Mellom to sanger tok han mikrofonen, og viste stolt fram hva han hadde fått tak i, i Oslo den dagen: Et sjeldent VHS-opptak av Terje Rypdal fra Molde Jazz i 1975!
(Jeg har aldri spilt med Rypdal, men sønnen hans, Marius, var faktisk perkusjonist i et band jeg produserte, kalt The Love Thugs. Jeg har aldri møtt ham, men folk jeg kjenner sier han hele tiden har fulgt norsk musikkliv tett – Motorpsycho skal være den store favoritten.)
Rypdal har en tone jeg opplever som veldig særnorsk. Ensom og melankolsk. Jeg assosierer den med vinter, snø, fjell og ubefolket landskap.
Dette skiller den fra de mer urbane, internasjonale gitarister eller de eventyraktige, svenske prog-gitaristene.
Gitaren endte opp som selve symbolet på rockemusikken, og det er stort at norske gitarister har Terje Rypdal å gå til for inspirasjon.
Han var dessuten en av de første virkelige rockestjernene i Oslo på sekstitallet – Den kuleste fyren med den fineste dama, lissom.»
Seremoni i Palmehaven
I forbindelse med Hall of Fame-seremonien i Palmehaven på Britannia førstkommende søndag, skal fem kapsler av syrefast stål fylles med musikk i form av iPoder, samt bilder og informasjon fra hver artist. I tillegg til en hemmelig ingrediens artistene selv velger.
Kapslene vil bli plassert på godt synlige steder rundt i Trondheim, etter et kort opphold til offentlig skue på Rockheim.
I fjor var det A-ha, Åge Aleksandersen, Alf Prøysen, Jokke og Valentinerne og Wenche Myhre som ble innlemmet i Rockheims Hall of Fame.
Juryen består, foruten Knut Schreiner, av Marit Larsen, Janove Ottesen, Larry Bringsjord, Marte Thorsby, Ivar Håkon Eikje og Petter Myhr.
