Det er ikke mye som slår idrettskonkurranser der nordmenn kjemper om seieren mot resten av verden, spesielt om de også er trøndere. Det skjer temmelig ofte, i mange idretter, og spesielt i vinteridrettene.

Og der det er gull å hente, er det også penger. Mange penger og mye makt. Men makten og maktutøverne er sjelden like synlig som idrettens superstjerner.

Makt er likevel ikke bare pengemakt. Kunnskap, resultater, formelle verv og nettverk er også viktig.

For hvem sitter egentlig med makten over idretten i Trøndelag? Hvor kommer disse bakspillerne fra, eller de som åpent utøver makt? Og hva bruker de makten sin til?

Sju år er gått siden Adresseavisen sist kartla maktstrukturen i trøndersk idrett. I 2008 overrasket nok kåringen av maktens nummer 1 mange. Idrettspolitikeren Jorodd Asphjell fra Orkdal var ikke den som utad var mest profilert. Men Asphjell hadde et betydelig nettverk som han benyttet. Der beslutningene om viktige spørsmål innenfor idretten skulle tas, der hadde Asphjell stor innflytelse. Og han brukte den.

Det siste er ikke minst viktig. Det er nemlig ikke nok å bare ha muligheten til å påvirke trønderske idrett, man må også ha viljen til å bruke denne makten. Noen av de trønderske kandidatene til makttoppen har muligheten og innflytelsen, men de har hittil ikke benyttet den i tilstrekkelig grad. Andre bruker makten de har både i trøndersk idrett og i nasjonal sammenheng.

Vi har valgt å begrense maktkandidatene til å gjelde personer med trøndersk tilknytning, og de som har innflytelse på trøndersk idrett. Trøndere med viktige internasjonale verv vil derfor bare være aktuelle så lenge de jobber med saker som angår vår region. Det betyr at også sentrale idrettspolitikere og ledere fra andre regioner, som jobber med spørsmål av stor betydning for Trøndelag, heller ikke er med i vår kåring.

I utgangspunktet skulle man forvente at den største makten satt i idrettens egne organer, som forbund og kretser, trenere, ledere og utøvere. Idrettens maktbase har imidlertid fått sterk konkurranse fra andre aktører enn de rent ideelle. Det er et resultatet av at idretten i stadig større grad er blitt avhengig av økonomiske ressurser og profilering.

Denne symbiosen av idrett og pengemakt forutsetter arenaer som er større enn de idretten selv kan tilby live. Dermed er også media trukket inn som en maktfaktor. Stor idrett trenger derfor store ressurser og et stadig større publikum.

Idretten som resten av kulturlivet er helt avhengig av to hovedkilder for å dekke dette økende behovet for penger. Presset på de to store «sponsorene»; næringslivet og det offentlige er derfor betydelig. Flere av maktkandidatene både i 2008 og i år er følgelig politikere, byråkrater og næringslivsledere.

Makten er ofte knyttet til formelle posisjoner, men den forsterkes gjerne gjennom solide nettverk og arbeid både i kulissene og utad som opinionsbyggere. De mest kjente sakene der treenigheten idrett, næringsliv og politikk samarbeider, er når det konkurreres om hvem som skal arrangere store mesterskap.

Men det er ikke alltid de tre aktørene er like samkjørte. I de siste årene har idretten møtt et næringsliv som spiller på flere hester. Eller for være mer presis; på noen få enkelte. Flere av idrettens største stjerner, og noen av de mer individualistiske, har valgt å gå egne veier. De vil kjøre sine løp med egne sponsorer. De utfordrer dermed en finansieringsmodell og en felles merkevare i idretten. Det forskyver også maktbalansen innad i organisasjonen.

Når den viktigste maktpersonen i trøndersk idrett skal kåres, vil noen viktige prosjekter og institusjoner stå sentralt. Tidligere har Rosenborg vært, og fortsatt er, den store merkevaren for regionen. Skiidretten har også spilt en viktig rolle for trøndernes stolthet. Med ski-VM i 1997 som bakteppe, har det nye VM-prosjektet nå stor betydning for Trøndelag.

Det vet makten å utnytte.