Politiske attentat er fenomen som stadig preger nyhetsbildet.
Så også for hundre år siden Men få har fått slike konsekvenser som mordet på tronfølgeren av Østerrike–Ungarn, Franz Ferdinand og hans hustru den 28. juni 1914.
Attentatmennene kunne ikke drømme om konsekvensene. Deres handling skulle føre til en verdenskrig som skulle komme til å koste millioner av mennesker livet. Det var flere av dem, men bare en, Gavrilo Princip, lyktes med sitt forsett, å drepe Franz Ferdinand.
Hva var bakgrunnen for denne grufulle handlingen? Geografiske navn som Sarajevo og Bosnia-Hercegovina gikk raskt i glemmeboken for folk flest etter 1914, men kom igjen på dagsorden etter oppløsningen av Jugoslavia i 1990-årene med borgerkriger og etnisk rensing som følger. Men det var noen av de samme problemstillingene som satte preg på Balkan i 1914. Området var befolket av et lappeteppe av nasjoner og etniske grupper. Mange av dem ønsket å etablere egne stater etter oppløsningen av det gamle ottomanske riket som hadde behersket området i flere hundre år. I 1914 var den lille staten Serbia, som hadde gått seierrikt ut av Balkankrigene i 1912–13 og utvidet sitt område, blant de mest aktive. En torn i øyet på mange serbere var provinsen Bosnia-Hercegovina, der det bodde både serbere, kroater og bosnier som en i dag betegner den muslimske befolkningen.
Fra 1908 hadde en stagnerende stormakt, Østerrike-Ungarn, bemektiget seg denne provinsen. For mange står Østerrike-Ungarn i dag i et romantisk lys som vi forbinder med prakt og wienervalser, styrt av den over åttiårige keiser Franz Josef av Europas kanskje «fineste» familie, huset Habsburg. Denne familien hadde samlet en rekke ulike nasjonaliteter og områder gjennom krig og giftermål gjennom hundrevis av år. Riket var en overnasjonal stat som forsøkte å holde en rekke nasjoner og områder sammen innordnet i to riksenheter, keiserriket Østerrike og kongeriket Ungarn.
Det skulle vise seg å stadig bli en umulig oppgave i en tid preget av sterk nasjonalisme. Den gamle, sterkt konservative keiseren var forfulgt av personlige ulykker. Hans hustru keiserinne Elisabeth ble myrdet av en anarkist, og sønnen og tronfølgeren den lovende kronprins Rudolf hadde begått selvmord. Keiseren hadde lite til overs for den bryske og lite populære nye tronfølgeren, nevøen Franz Ferdinand. Det gjaldt i enda høyere grad Franz Ferdinands hustru, Sophie Chotek, som ikke var av erkehertugelig slekt, men bare av tsjekkisk adel. Snobberiet kjente ingen grenser. For keiseren var hun ikke fin nok til å delta i ulike former for representasjon, og Franz Ferdinad måtte gå med på at ikke arvefølgen skulle gå over til en av deres barn.
I juni 1914 gikk tronfølgeren til et dristig skritt. Han skulle ikke bare bivåne østerrikske tropper på en manøver i Bosnia-Hercegovina, men valgte også å besøke hovedstaden i provinsen, Sarajevo. Dette fikk en liten gruppe av unge serbere nyss om. De var dels anarkister, dels sosialister, men framfor alt glødende nasjonalister som drømte om et Storserbia eller om et «Jugoslavia» av sørslaver. De fleste var fra Bosnia, men hadde oppholdt seg i Serbia, der de fikk tilgang på våpen.
Deres dramatiske ferd over grensen er skildret hos flere historikere, ikke minst gjennom Vadimir Dedijers klassiker, «The Road to Sarajevo». Erkehertugens besøk i Sarajevo fant sted på Vidovdandagen, minnedagen for serbernes nederlag for osmanene i Kosovo i 1389. Denne varme sommerdagen sto en rekke av de sammensvorne oppstilt langs ruten bilen med tronfølgeparet fulgte. Men bare en, Gavrilo Princip, lyktes med sitt forsett, å drepe erkehertugen med et revolverskudd.
Attentatmennene hadde ikke til hensikt å drepe Sophie Chotek som trofast fulgte med sin mann på ferden gjennom byen. Det de heller kanskje ikke visste, var at den upopulære erkehertugen hadde vært imot innlemmelsen av Bosnia og Hercegovina i Østerrike og at han også sympatiserte med tanken på å la de slaviske områder utgjøre en tredje riksenhet. Men kanskje nettopp derfor?
Hele 25 personer ble stilt for retten, inklusive hjelpesmenn som hadde huset attentatmennene eller fraktet våpen. Bare tre ble dømt til døden. Etter østerriksk lov var Gavrilo Princip for ung og ble dømt til livsvarig fengsel, der han døde i 1918. Sophie Chotek ble ydmyket også etter sin død. Ekteparet ble ikke begravet blant habsburgerne i Stephansdomen i Wien, men i den lille byen Artstetten.
De politiske følgene av attentatet ble dramatisk. I Østerrike-Ungarn mente beslutningstakerne at Serbia sto bak attentatet, noe de ikke greide å bevise. Trass i motstand blant annet fra statsministeren i Ungarn, grev Tisza, fikk krigshisserne overtaket. Men først den 23. juli oversendte Østerrike-Ungarn Serbia et ultimatum. Svaret ble ikke funnet tilfredsstillende besvart og Serbia ble erklært krig den 28. juli 1914. Men dermed ble andre stormakter trukket inn, i første rekke Serbias beskytter, Russland, som også hadde interesser på Balkan. I annen rekke fulgte Østerrike-Ungarns allierte, Tyskland, og senere fulgte de øvrige stormakter Frankrike og Storbritannia.