En betydelig del av Forsvaret ble utelatt da Norge i fjor vedtok ny langtidsplan for Forsvaret: Hæren og Heimevernet (HV).
Et sentralt spørsmål er hvordan den såkalte landmakten best kan gjøre nytte for seg i fremtiden. Hva slags kamp- og stridssituasjoner skal de kunne håndtere? Bør de slås sammen? Hvordan bør ressursene best utnyttes?
Gigantøvelse er Forsvarets hodepine
I fjor høst fikk forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen beskjed om å gå en ny runde på landmaktens innretning og komme med forslag om dette. Brigader Aril Brandvik, i dag sjef for Styringsavdelingen i Bruun-Hanssens stab, leder utredningen.
Han deltok da landmakten mandag ble diskutert på et åpent møte i Litteraturhuset i Oslo.
Sverige gjeninnfører verneplikt
Brandviks utvalg har laget et grunnlagsdokument, en statusrapport for dagens landmakt. Aftenposten har fått tilgang til dokumentet, som innebærer en full blottlegging av kampkraften til Hæren og Heimevernet.
Her er hovedpunktene i dokumentet «Landmaktens utfordringer»:
Heimevernet mangler «reell kampkraft»
Heimevernets reaksjonsevne vurderes som ganske god. Mange her er klare til strid i løpet av 24 timer. Men Heimevernet har ifølge dokumentet ingen reell kampkraft mot en teknisk avansert motstander.
Her ankommer 100 nye amerikanere Værnes
De vil heller ikke klare å beskytte viktige samfunnsinstitusjoner mot de moderne truslene som er aktuelle, ifølge utrederne.
Hverken Heimevernet, Garden eller grensevaktene i Finnmark er trent eller utrustet til å gjennomføre operasjoner sammen med andre forsvarsgrener, eller allierte.
Hærens hovedstyrke kun effektiv innenfor 20 x 30 kilometer
Med unntak av Telemark bataljon (rundt 470 soldater), etterretningsbataljonen og spesialstyrkene har Hæren ingen avdelinger som er klar til strid i løpet av få timer, mener utrederne.
At kampavdelingene driver soldatutdanning, gir dem i praksis svært lav operativ ytelse.
Med kun én brigade, og med svak rekkevidde på norsk luftvern og artilleri, er hærens hovedstyrke kun effektiv innenfor et område på drøyt 20 x 30 kilometer. Det tilsvarer arealet til en middels stor norsk kommune - Rissa, Vardø og Førde er eksempler på kommuner i denne kategorien .
Den begrensede slagkraften gjør det vanskelig å forsvare et territorium inntil allierte kommer oss til unnsetning.
Risikerer avlytting – kan miste kommunikasjon med allierte
Selv kryptert kommunikasjon er utsatt, også med allierte, spesielt over lange avstander.
Dagens landmakt mangler helikoptre og må derfor flyttes på land eller til sjøs. Det gjør den treg og sårbar.
En liten hær og fravær av reservestyrker tilsier at avdelingene relativt raskt slites ned på grunn av brekkasjer, andre tekniske feil og mangler på materiellet.
Den totale «stridsverdien» kan dermed falle, selv uten at styrkene kommer i kamp.
Dagens og det planlagte luftvernet har ingen effekt på høytflyvende bombe- og kampfly.
Tror det er mulig å rette opp mye av svakhetene
– Man kan man få inntrykk av at det nesten ikke er noen vits i å flytte rundt på klossene, når alt er så svakt?
– Tvert imot. Det er nettopp dette som gjør det nødvendig å organisere stridskreftene på en annen måte, for å løse problemene vi har, sier Aril Brandvik.
– Hva er potensialet i det å endre på Hæren og Heimevernet slik de er i dag?
– Å gjøre smarte grep. Det kan være å plassere styrker geografisk smartere, for å bedre reaksjonsevnen, det kan være å utvide førstegangstjenesten eller flytte vernepliktige soldater raskere over i stående styrker.
Her er de to alternativene utvalget går for:
Hittil har Branviks utvalg forlatt tanken om å møte fienden ved grensen eller drive høyteknologisk geriljakrig. Det første regnes som for risikabelt, det andre gir ingen beskyttelse av egne baser.
De to løsningene som i dag peker seg ut er:
•«Manøverkonseptet» Historiske eksempler: Måten tyskerne sloss på i begynnelsen av annen verdenskrig, med bevegelige styrker som satte fienden ut av balanse. Den norske Hæren hadde noe lignende rundt år 2000, men da med tre ganger så mange soldater som i dag. Det handler om pansrede avdelinger med stridsvogner og lettere kjøretøyer som kan bevege seg raskt, har stor mobilitet og som har stor ildkraft.
•«Utvekslingskonseptet» Historiske eksempler: Skyttergravskrigen under første verdenskrig, Maginotlinjen under annen, som begge var mislykket, mens Mannerheim-linjen i Finland i siste krig var noe mer vellykket. I dag handler det om styrker som på lang avstand kan ramme fienden hardt, med langtrekkende, presise våpen. Det kan være rakettvåpen eller missiler skutt fra bakkenivå, fra marinefartøyer og fra fly.
Dette er fordelene og ulempene ved løsningene:
– Fordelene ved siste løsning er at man trolig vil begrense tap på egen side, mens det er kan være vanskelig å stanse en motstander på denne måten. Motsatt, manøverstyrker har større evne til å stanse fremrykking, der man selv ønsker å gjøre det, samtidig som man er mer utsatt for tap av liv.
– Grovt sett tillater manøvergrepet flere soldater, mens «utveksling» krever mer penger til høyteknologiske våpen, sier Brandvik.
Nina Græger, seniorforsker ved NUPI, mener situasjonsbeskrivelsen gir all grunn til uro.
– Situasjonsbeskrivelsen i mandatet gir all grunn til uro. Man kan spørre seg om det er mulig å få til et forsvar som er godt nok for det trusselbildet som trekkes opp uten å måtte gå langt utover de økonomiske rammene, sier Græger.
Ifølge Regjeringens mandat skal utredningen finne løsninger innenfor de økonomiske rammene.
– Selv om det skulle bli flertall for å sprenge rammene, så er forsvaret av Norge en oppgave som Forsvaret må gjøre sammen med allierte. En modell som sikrer best mulig evne til å ta imot hjelp fra allierte er derfor viktig, sier Græger.
Hun er enig i at det er viktig å sette fokus på hvordan Hæren og Heimevernet innrettes for å møte dagens trusselbilde og at det må tenkes nytt.
– Uavhengig av de to modellene som foreslås er det sentralt å styrke den nasjonale tilstedeværelsen på en måte som øker reaksjonsevne og kampkraft. Det er viktig å tenke nytt i forhold til organisering. Samtidig kan vi ikke bare fokusere på nasjonalt forsvar. Forsvaret skal også brukes i internasjonale oppdrag og bidra til en bedre byrdefordeling innad i alliansen, sier Græger.
Aftenposten har bedt forsvarsminister Ine Eriksen Søreide kommentere innholdet i dokumentet. I en e-post skriver departementet:
– Forsvarsministeren blir jevnlig oppdatert på fremdriften og prosessen, men ønsker ikke til å kommentere innholdet underveis i utredningen.