Foto: ERIK AAVATSMARK / FILMKAMERATENE

«Max Manus» er ingen dårlig film, men den er dessverre et stykke unna å være helt god også. Det beste som kan sies om en av få norske storfilmene de siste åra, er at den på sitt beste funker ganske godt, at den forteller en bemerkelsesverdig historie, samt at Aksel Hennie er i ferd med å få format som filmskuespiller. Han bærer filmen og får den til å virke litt bedre enn den strengt tatt er.

Et par av de mest påkostede og på hjemmemarkedet suksessfulle europeiske filmene de siste åra, er drama fra 2. verdenskrig. Danske «Flammen & Citronen»(2008) og nederlandske «Black Book»(2006) er storfilmer som med nytt blikk forteller historier om sabotasje, okkupasjon, hjemmefront og frigjøring med litt andre nyanser enn 50- og 60-tallets mer svart-hvitt-pregede krigsfilmer. Begge filmene har trukket mye folk og skapt stor diskusjon. Fantes det nazister med sympatiske trekk, opererte hjemmefronten i moralske gråsoner? Sånt er det ikke rom for her.

«Max Manus» vil sannsynligvis trekke mange til kino i Norge også, men det mest diskutable ved den, er hvor tradisjonell og gammeldags den er i innhold. Selv om den i norsk sammenheng framstår som en ganske imponerende storfilm, er den som filmfortelling betraktet minst ett hakk bak sin danske og nederlandske kollega, for ikke å snakke om Ang Lees okkupasjonsdrama av året «Lust Caution».

Drivende godt fortalte sabotasjescener, en historie som nesten ikke er til å tro og effektiv illustrasjon av hvor ungede norske motstandsheltene var, er det som sitter best igjen ved «Max Manus». I klipp, action og miljøskildring holder filmen godt mål. Spill og manus er mer ujevnt. Det kan virke som om forsøk på portrettlikhet har veid tungt i rollebesetning. Sånn sett er det betegnende at han som kanskje ligner minst, fungerer best. Det er Hennie i hovedrolle som klarer å gjøre filmen til litt mer enn illustrert krigshistorie for nye generasjoner, fortalt av gutta på skauen.

Innholdsmessig kunne filmen like gjerne vært fra 50-tallet eller 80-tallet, med Hennie et sted mellom John Wayne og Rambo. Scenen hvor han forklarer en britisk offiser hvorfor han vil tilbake til Norge og slåss mot tyskerne, er filmen i et nøtteskall, eller en tagline som det heter i Hollywood: «My country was stolen from me. I want it back!», sier Hennie med patos.

Regissørene Espen Sandberg og Joachim Rønning viser fin fremgang som filmfortellere fra sin kalkunpregede, amerikanske debut med «Bandidas»(2006). De har fortatt mye å gå på når det gjelder å lage flerdimensjonale mennesker. De er bedre på action og smell enn følelser, for å si det sånn. Filmen pirker så vidt i prisen Manus betalte for sin utrolige innsats, kjærlighetsdramaet får ikke plass og tyskerne blir bare tyskere.

For nye generasjoner nordmenn som har vanskelig å se for seg et okkupert Norge, er «Max Manus» en tidvis fascinerende billedlegging av en utrolig historie. Spennende, spektakulært og svært ujevnt: enda en norsk guttefilm som ser litt bedre ut enn den er. Men kjedelig er den ikke.

Scener fra Karl Johans gate, invasjonsdagen 9. april 1945. Foto: ERIK AAVATSMARK / FILMKAMERATENE
Axel Hennie og Agnes Kittelsen. Foto: ERIK AAVATSMARK / FILMKAMERATENE