Israel feirer i disse dager 70 års jubileum som uavhengig stat. Det er en stat bygd av frykt. Og den lever fortsatt på frykt.
Melkemannen Tevje, hans familie og naboer i en fiktiv landsby i tsarens Russland, blir fordrevet fra hus og hjem i musikalen «Spelemann på taket», som går for fulle hus på Trøndelag Teater.
Handlingen foregår tidlig på 1900-tallet, da jødeforfølgelsene i Russland var på sitt verste. Svaret på forfølgelsene av jødene var den politiske sionismen. Skulle jødene være trygge, måtte de få sin egen stat.
Seks millioner drepte jøder under nazismen var et fryktelig traume for hele Europa, og i store deler av seierherrenes rekker var det dyp forståelse for tanken om et jødisk hjemland. Det er viktig at vi ikke glemmer denne bakgrunnen når vi i dag snakker om konflikten i Midtøsten. Israel er svaret på et problem påført jødene av Europa.
14. mai 1948 erklærte David Ben-Gurion Israel som uavhengig stat. Det var slutt på å være et mandatområde under Storbritannia. Året før hadde FN vedtatt delingsplanen for området. Det skulle deles i én palestinsk og én jødisk stat.
15. mai gikk de arabiske nabostatene til angrep på den nye staten, og den blodige selvstendighetskrigen varte til februar 1949. Den samme krigen kaller palestinerne for al-naqba, katastrofen. Den endte med overlegen seier for Israel, som okkuperte et område som var større enn det som ble erklært uavhengig i 1948.
Les også Daniel Johansens kommentar: SV forbyr jødisk liv
Etter seksdagerskrigen i 1967 okkuperte Israel de palestinske områdene vi i dag kjenner som Vestbredden, en okkupasjon FN har erklært ulovlig.
Verdenssamfunnet hadde «glemt» at det allerede bodde et folk på området Israel ble tildelt i FNs delingsplan. Hundretusener av palestinere måtte forlate sine hjem og sine gårder og endte som flyktninger. 1,5 millioner palestinere lever i dag som annenrangs borgere i landet der deres forfedre har levd i generasjoner.
Oslo-avtalen i 1993 var basert på tostatsløsningen og grensene fra 1967. Men når staten Israel tillater flere hundre tusen jødiske settlere å bosette seg på okkupert område, synes en løsning med to selvstendige stater stadig mindre realistisk.
Nå lever begge sider i konstant frykt for hverandre. Israelerne frykter raketter og andre voldelige angrep fra palestinere. Palestinerne frykter settlere som ødelegger eller annekterer hjemmene deres, israelske soldater som skyter på unge steinkastere, razziaer, arrestasjoner og jevnlige krenkelser.
Opptatt av debatt? Les også: Når sykepleierne må varme opp grøt og suppe, får de mindre tid til god pleie
Israel har bygd den uoverstigelige «sikkerhetsmuren» gjennom palestinske områder. Israel er en av verdens mest avanserte militærmakter, splittede palestinere har knapt stått svakere enn i dag. Oslo-avtalens intensjoner er en fjern drøm.
Midt oppe i dette møtes fredslengtende israelere og palestinere som har mistet sine kjære på hver side av konflikten. Israel feiret uavhengighetsdagen onsdag i forrige uke, på den femte dagen i den bevegelige jødiske måneden Ijár.
Ved et alternativt arrangement til den offisielle markeringen, holdt den kjente israelske forfatteren David Grossmann en bevegende tale. Han mistet sin sønn Uri i kamper mot palestinere i Sør-Libanon i 2006.
Mer debatt: En frekkhet av kjendis-megler å kalle Nordre Jonsgate for Bakklandet
- Vi er ennå ikke kommet hjem, sa forfatteren med henvisning til drømmen om et jødisk hjemland. Han er glad for staten Israel, den er verdt å kjempe for. Men Grossmann, i likhet med andre liberale israelitter, ønsker at også palestinerne skal få sin egen frie stat.
- Israel er en festning, ikke et hjem, sa han. Han tilføyde at så lenge israelske snikskyttere dreper palestinske demonstranter, så lenge Israel okkuperer og undertrykker en annen nasjon, så lenge er Israel ikke et hjem.
I talen hadde han dette ønsket for de neste 70 årene:
- At barnebarna våre kan synge hver sin nasjonalsang.
Vakkert – men oppnåelig?
Det er det opp til menn som Benjamin Netanyahu, Mahmoud Abbas og Donald Trump å avgjøre. De virker ikke særlig interessert i en slik form for fred.
Det kan føles trygt å leve i en festning. Men noe godt hjem er det ikke.
siriwahlolsen@gmail.com
Hør våre kommentatorer snakke om Hytteturen fra helvete, messenger-mobbing, Trond Giske på fest og litt politikk
Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter