Han var jo i storform nå! Nye Pål, ble det sagt. Nå skulle han vise dem.
Selv hadde han gledet seg til at familien høsten 2012 endelig skulle komme og se ham spille for Hødd, klubben som tok ham inn i varmen da fotballkarrieren i Trøndelag gikk rett vest.
– Plutselig ringte pappa og sa at Jan-Hallvard var blitt skutt den natta og at de var på sykehuset. Jeg ble livredd, svett og tungpustet.
Gråtkvalt gikk han til treneren og sa at han ville prøve å spille kampen mot Mjøndalen, men ga beskjed om at: «Er jeg helt utafor, så må du ta meg av banen!»
90 minutter senere kunne den offensive midtbanespilleren konstatere at han var målscorer og sterkt delaktig i at dagens fasit ble seier 3-0. Ja, i tillegg til at den da rusavhengige broren lå på sykehus med en kule i ryggen.
– Det var da jeg virkelig forsto hvor sterk jeg er i hodet. At det er mulig å få til det meste.
Vissheten om at han har en iboende mental styrke har 25-åringen alltid hatt, men dette var annerledes. Nå gikk han gjennom gulvet i kjelleren for å finne krefter.
Det er tre år siden nå.
I dag spiller han ikke lenger på et lag som er middelhavsfarer i 1.divisjon. Han spiller på Norges beste lag. Drømmeklubben over alle drømmeklubber, ifølge ham selv. Og det hviskes i gangene om at utenlandske storklubber følger 25-åringen fra Kyrksæterøra tett.
– Jeg blir i Trondheim, sier hovedpersonen selv.
«Du er god nå!»
Det er dagen etter at Rosenborg vant 1-0 i europacupkampen borte mot Reykjavik. Pål scoret «så klart» det eneste målet i kampen.
– Gratulerer, Pål! Godt jobba igjen. Det går veien, dette. Du er god for tida!
En fyr lar barnevogna han triller seile sin egen sjø, før han slenger seg over rekkverket og gir tommelen opp.
Bygdas nye fotballstjerne gafler i seg en kyllingsalat, men får frem et mumlete «takk». Vi sitter på en lokal kafé på hjemstedet og snakker om det alle egentlig veit. Ja, han var feit.
– Hvordan ble du egentlig så tjukk, Pål-André Helland?
Det var den opprinnelige arbeidstittelen på dette portrettintervjuet, så vi må jo nesten spørre. Det er jo det de fleste avisene har skrevet om. Og 25-åringen er ikke prippen på det. Han sier ofte ting som de er.
Året var 2009, og han hadde akkurat blitt lånt ut til Ranheim, etter at det ble mindre og mindre spilletid for Rosenborg.
– Jeg var vel ikke akkurat noen toppidrettsutøver! Det ble mange nattlige aktiviteter, som Fifa-spilling på X-box og poker med gutta. Jeg hadde rabatt på den lokale pizzasjappa. Det sier vel kanskje sitt.
Han var til og med i toppen på verdensrankingen i Fifa. Ja, kanskje bedre i den virtuelle verden enn i den virkelige en stund der, altså.
Men hva kan man egentlig si til en 19-åring proppet full av selvtillit?
– Jeg lurte meg selv. Jeg mente jo selv at jeg var god nok – jeg mente jeg var best! Og jeg har jo alltid vært god til å snakke for meg. Jeg fortalte folk i apparatet det de ville høre og overbeviste dem om at alt var greit. Flere prøvde vel å si det rett til meg også, men jeg nektet å høre. Til slutt veide jeg vel rundt 90 kilo.
Etter å ha svidd av 1700 kroner på ei skjorte, med en kortsaldo på 2000 kroner i utgangspunktet, var det slutt på veldedigheten hjemmefra også. Ja, for var det det pengene skulle gå til, fikk han klare seg selv! Da ble det fort mye havregryn ei stund i den klassisk rotete gutteromshybelen på Heimdal.
Pål var i ferd med å bli en klisjé. Supertalentet som bukket under. En trist historie.
Han som fikk forbud mot å bruke høyrefoten på trening fordi han var så mye bedre enn alle de andre på laget da han var liten. Han som allerede som 16-åring ble tatt inn i RBK-varmen. Han som har så mange pokaler og medaljer fra aldersbestemte lag og landslag at de ligger strødd rundt omkring i barndomshjemmet. Men også han som de neste årene vandret hvileløst fra klubb til klubb.
Rosenborg ville til slutt ikke ha ham tilbake. Utlån nummer to til Ranheim gikk skeis. Putt noen uheldige skadeavbrekk opp i miksen, så har man oppskriften på vrakgods.
Skjønt, man kan vel kanskje kalle den ene skaden for livsstilsskade?
– Jeg hadde satt noen rundstykker i ovnen, men glemte dem, så klart. Da det begynte å lukte svidd, spratt jeg opp av sofaen. Da jeg rundet hjørnet i stua, kolliderte jeg med peisen!
Etter å ha spilt med smerter i flere måneder, konstaterte en røntgen at det hadde vært et brudd, som nå så og si hadde grodd.
– Det var så pinlig at jeg ikke ville si hvordan jeg ble skadet, i tillegg til at jeg ikke orket nok en «case». Derfor tiet jeg om det hele, forklarer Helland.
Veien tilbake
I 2012 signerte den da klubbløse 22-åringen for andredivisjonslaget Byåsen.
– Man får som man fortjener. Jeg begynte å sykle til treninger, peiset på med mye egentrening og sneik meg med på treninger med KIL/Hemne. Hysj, det hadde jeg vel egentlig ikke lov til ...
Mannen, med skuddfoten, som får ballen opp i en fart på 142,5 kilometer i timen – høy internasjonal standard, fikk raskt en sentral rolle på Byåsen, og han spilte så godt at Hødd var tidlig frempå med en kontrakt i handa. Senere den sesongen kulminerte det i en høyst overraskende cupfinaletriumf for et lag som ga Helland motivasjonen tilbake.
Så god var han for Hødd at moderklubben igjen begynte å vise interesse, og sommeren 2013 ble han kjøpt opp av Rosenborg. Men ett år etter sleit han fremdeles motvillig ned innbytterbenken. Om det hadde vært fortjent tidligere, var Helland av en annen oppfatning nå.
– Man spaserer ikke bare inn i startoppstillingen på RBK, og jeg skjønte at jeg var bak i køen og måtte prestere for å bevise at jeg var god nok. Jeg hadde som mål å være fast på laget innen seriestart 2014.
I stedet ble det meget lite effektiv spilletid, og det gjorde vondt å se laget gjøre en middels innsats den sesongen.
– Da var jeg inne på tanken om å skifte klubb nok en gang. Jeg har jo alltid hatt stor selvtillit, og denne gangen mente jeg virkelig at jeg hadde noe å bidra med. Jeg vet jeg har evner som ingen andre har, sier 25-åringen uten blygsel.
– Jeg vet at jeg kan være best, gjentar han.
Men sportslig ansvarlig Erik Hoftun kunne fortelle at det var uaktuelt å skifte klubb. Han hadde nemlig tro på at det løsnet for Helland snart.
Og det gjorde det. Så fort Kåre «Bruttern» Ingebrigtsen tok over laget. Før inngangen til denne sesongen overtalte Pål familien til å kjøpe sesongkort på Lerkendal. «Det er nå jeg slår gjennom», fortalte han dem. Alt tyder på at han fikk rett.
– Jeg må bare takke Erik for at han hadde troen på meg og beholdt meg i laget. Kåre på sin side har også vært tydelig fra dag én på at jeg ikke må spille meg inn på laget, men at jeg eventuelt må spille meg ut av det. Nå føler jeg at jeg vokser hver dag, selv om det er med skrekkblandet fryd, sier Helland og tenker på at han nylig er kommet tilbake fra et nytt skadeavbrekk.
Bank i bordet.
«Puppy love»
Men mannen har nesten et parodisk vinnerinstinkt. Han kommer jo alltid tilbake. Som den gangen sent på 90-tallet, da han som ung gutt proklamerte enden på sin karriere som fotballspiller etter et forsmedelig tap. Fotballskoene kastet han ut i skogen, og han sverget på at han aldri noensinne skulle holde på med «den dritten» igjen. En halv time senere stod han på banen og vippet ball.
Standhaftigheten. Påståeligheten. Gjennomføringsevnen. Konkurranseinstinktet. Ikke minst hissigproppen Pål-André Helland, som jaget barndomskompisen, Molde-spiller Vegard Forren, med ei jernrive rundt på jordet etter en krangel om hvem som eide ballen de spilte med. Det var Helland som kunne ta den med seg hjem etterpå.
Det er kanskje heller ikke uten grunn at han i dag bor med Linn – barndomskjæresten, som han ble sammen med da de var tolv år gamle. Til og med i et innslag på NRK kringkastet barneskolegutten at han hadde funnet sitt livs kjærlighet. De voksne bare lo og sa det var «naivt og søtt».
– Vi hadde et avbrekk på et par år. Det var vel min feil, det. Du vet, man blir jo litt rastløs etter hvert ... Men nok om det. Jeg har det fantastisk med henne, og nå vet jeg at vi skal være sammen for alltid . Det er henne jeg vil ha, sier 25-åringen om partneren han nylig har flyttet inn sammen med på Lerkendal – et steinkast fra brakka, banen og treningsfeltet.
Akkurat der har ikke den notoriske forseintkommeren noen unnskyldning. Han som på videregående kom for seint til timen, uten sekk, gjerne flere dager i strekk, med den ene utrolige forklaringen etter den andre. Han som kom 40 minutter for seint til dette intervjuet.
– Akkurat det er tilfeldig, bedyrer han.
– I dag har det vært mye stress. Jeg og Linn skal feire felles 25-årsdag, sier han idet mobilen ringer for tredje gang på kort tid.
Kompiser og fattern blir sendt til polet, og mamma skal lage mat og hjelpe til med å sette i stand lokalet for de rundt 80 gjestene som kommer til bygda.
Liten familie
– Vi er en liten kjernefamilie, forklarer Helland. Ingen onkler eller tanter. Bare mamma Helen, pappa Ole Johan og brødrene Jan-Hallvard (23), Håkon-Magnus (17) og Ole-Jakob (15). De to sistnevnte er mest opptatt av dataspill og synes oppstyret rundt broren er litt merkelig. Han er jo tross alt bare broren deres ...
– Mamma og pappa ble separert for et par år siden. Eller, er de skilt nå? Jaja, uansett ... Det viktige for meg er å samle alle sammen.
Lojal familiemann, sier hans nærmeste. Som den gangen han var med på skirenn og ble smurt bort av «udugelige fattern». På spørsmål om hvorfor han ikke valgte kompisens proffe skismørerfar, svarte Pål: «Jeg går aldri til fienden for hjelp!»
– Joda, han stikker da hjemom en gang iblant, sier Ole Johan og stumper røyken.
Den legendariske ildsjelen fra Kyrksæterøra, som i tillegg til å ha flasket opp sin egen sønn på fotballbanen, har kickstartet karrieren til spillere som Vegard Forren, Erik Hoftun, Ardian Gashi og Ole Johan Singsdal. Mannen som ønsket mulla Krekar velkommen til å bo i nabohuset da regjeringen ville sende ham i eksil, og mannen som tross alt er meget lik sin sønn. Eller er det motsatt?
For å skryte av seg selv i denne familien er åpenbart lov – ja, nærmest en nødvendighet.
– Du vet, jeg var den aller beste til å sklitakle. Og jeg var rask! Jeg sprang 60-meteren på 7,2 sekunder, opplyser faren.
Brødrekjærlighet
Jan-Hallvard ser bort på broren. Han som kastet ham på sjøen da lillebroren var åtte år. Og som, vel å merke, puttet på ham en redningsvest før han traff det kalde vannet og drev utover med en sjokkert bestefar som vitne. Med tresko hoppet gamlefar etter og fikk fisket lille Jan-Hallvard opp.
– Vi har hatt våre episoder, ja. Han terget meg skikkelig opp ved å kaste småstein. Vi har alltid testet grensene på hverandre, sier Pål.
Apropos stein. Lillebror viser også frem et seks sting langt arr etter å ha fått en stein, som kom fra løse lufta, i bakhodet. Eller familien trodde i alle fall det var fra løse lufta, helt til eldstesønnen sto frem som synderen ett helt år etter. Da hadde gutten grått seg i søvn mang en natt på grunn av den dårlige samvittigheten.
– Men vi er alltid kompiser dagen etter, uansett. Det er aldri noe vondt blod mellom oss, sier lillebroren.
– Herregud, jeg høres jo ut som den torturisten, ler storebror.
Brødrenes bånd til hverandre har virkelig fått testet seg de siste årene. Det begynte da lillebror som 15-16-åring havnet på skråplanet. Etter å ha stjålet og krasjet en bil. Etter å ha påført seg tredjegrads forbrenninger i ansiktet etter å ha lekt med bensin i garasjen.
Mens broren kjempet for sin eksistens på fotballbanen, kjempet etter hvert Jan-Hallvard sin egen kamp på avrusningsklinikk i Trondheim.
En kamp som Pål til slutt kjempet med ham. Brødreparet har fått kanalisert rivaliseringstrangen til å kjempe like hardt for hverandre som mot hverandre.
– Jeg husker han kom rusa på besøk hos meg på Heimdal. Det var en tøff påkjenning for hele familien å se ham slik.
– Uansett så har Pål vært der. Det har vært utrolig viktig for meg. Jeg gikk i skjul for at ingen skulle se meg. Det var mye skam involvert. I dag er jeg bare ufattelig glad, sier broren.
Ikke engang medspillerne til Pål vet mye om den strabasiøse ferden som nå har fått stjernespillerens bror på rett kjøl.
– Jeg håper at ved å si dette, så kan det hjelpe alle som har lignende problemer. Selv om de med rusproblemer støter familien og alle fra seg, er det viktig å ikke skyve dem fra deg. Det er ikke det de ønsker innerst inne. Det er jævlig tungt å se på at hjelpeapparatet ikke funker.
Halvannen centimeter fra ryggmargen og to centimeter fra hjertet. Det var nære på at kula tok livet av broren. Uvøren lek med skytevåpen kan man kanskje kalle det.
– Vel, hva skjedde? Jeg skulle vel prøve å hoppe unna kula ... Det gikk åpenbart ikke så bra, sier Jan-Hallvard og viser et stort arr på ryggen, oppe ved nakken.
– Jeg er bare utrolig stolt av at han sitter her og er frisk i dag. Alle de gangene jeg har hatt mine nedturer, har jeg tenkt på den kampen han har måttet kjempe. Han er mitt forbilde. Det har jeg kanskje aldri sagt så direkte til deg, men det er sant, sier Pål og tar broren på låret og ser ham i øynene.
At det snart blir fotlenkesoning i fire uker, tar brødreparet med en god porsjon galgenhumor. For som på RBK og i media, smeller de humoristiske meldingene jevnt fra Pål-André Helland også i familiesammenheng.
– Det blir du og Northug, det, bruttern!