Oppvokst i Persia, men rettsløs som afghaner. Hungrer etter utdanning, men nektes som jente. Grusomme opplevelser, man flykter til Norge, får opphold. Jobber knallhardt, integreres, «gjør alt rett», og alt Norge ber om og ønsker av nye borgere. Lærer norsk på rekordtid, 6-er elev. Vil bli lege, vil bidra, brødre på topp i sine disipliner. Får venner, miljø og endelig en fremtid.
LES OGSÅ: Taibeh: Jeg er redd for mine brødre, jeg er redd for min mor og for min framtid
LES OGSÅ: Opprøret i Trondheim kan endre asylpolitikken
Norge ombestemmer seg, nå skal de kastes ut. Men ikke til landet de flyktet fra, men landet de aldri har vært i, Afghanistan. De skal deporteres. Til Talibanland, Kabul. Et land ingen vil sende sine barn til, og all verdens menneskerettighetseksperter bekrefter er utrygt, og der utdanning er umulig.
Det blir rettssak, familien får medhold. Den norske staten anker (!), og vinner. Amnesty advarer den norske stat, demonstrasjoner, oppriktig harme, fredsprisvinner Malala gir sin fulle støtte, Norge får internasjonal kritikk for håndtering, innvandringspolitikk.
Saken tas opp, men regjeringens anførere er mest opptatt av «riktige signaler», menneskerettigheter og knusende snuoperasjoner settes til side. Familien anker på nytt, høyesterett avviser (!) anken. Idag, 01.12.2017 fikk familien beskjeden, rett før Taibeh Abbasi skulle inn på høring i Stortinget.
Hvor lenge kan man holde på slik? Hvor lenge kan man utsette en familie som ville blitt de beste ambassadører for Norge, og vil, ønsker og gjør alt for å bidra på hvert sitt felt? Være gode, ja, de beste borgere? Mennesker man trenger, og som trenger selv, men vil gi tifold tilbake? Hvor store personlige og økonomiske omkostninger har dette for alle parter?
Dette er svært dårlig politikk, både for å bygge fred, gi vekst eller bygge arbeidshender og økonomi. Det er ren tap-tap-situasjon, på alle tenkelige måter.
LES OGSÅ: Ap-ledelsen har startet en krig mot grasrota
Taibeh Abbasi er en av de klokeste, snilleste, mest intelligente og mest arbeidsomme menneskene jeg kjenner. Og etter alt dette, å stå i en storm de færreste kan forestille seg, med et umenneskelig mot, frontende familiens sak. Norge burde ikke engang tenke tanken på å sende henne og familien ut, tvert imot gjøre alt for å beholde henne. Jeg nøler ikke med å kalle henne Malala, for hun er av samme kaliber. Har Norge råd til å miste sin Malala? Hvor mange slike finns?
Men uansett: La Taibeh-Malala i det minste få fullføre legeutdanningen sin. Da vil hun i det minste kunne bidra til å bygge opp det landet hun vil være i, eller kommer til, og ikke minst kunne bidra til sin familie. Å avskjære all utdanning som er fulgt samvittighetsfullt og til punkt og prikke – ulikt mange andre – rett før videregående er slutt, og alle fremtidige muligheter med et pennestrøk er avbrutt tilsynelatende med god samvittighet av den norske stat, hjelper absolutt ingen. Tvert imot, det er ødeleggende og destruktivt på absolutt alle måter.
Og var det ikke noe med å «få folk til å bidra i nærområdene»? En gang var vi fattige. En gang emigrerte vi. Og i krigen ble vi flyktninger. Vi fikk hjelp, og vi hjalp. Engang var det en ære å hjelpe, og selv om vi ikke hadde så mye å dele. Vi visste, at når vi hjalp, delte vi, og når vi delte, bygde vi dem vi hjalp, samtidig som vi bygde oss selv.
LES OGSÅ: Dette er en retursak mange tusen skoleelever markerte sin motstand mot på torget i Trondheim nylig.
LES OGSÅ: Saken er nå anket til Høyesterett.
De bygde oss tilbake, og de ga alt. Og det samme med dem som hjalp oss når vi kom, fattige, slitne, skadde, redde.
I fellesskap bygde vi sammen med dem som en gang var fremmede, men nå ble venner. Vi ble familie, vi ble et samfunn. Små byer og tettsteder blomstret med handel, utdanning, kunnskap og mat på bordet. Og vi ville hverandre vel. Men alt er glemt. Vi husker ikke vår egen historie, andres historie. Hjelpen vi fikk, og vår ed om å bidra. Vi er bare rike, i et stort land med mye plass og et lite folk som avfolker sine steder, mister sin arbeidskraft, mens vi holder andre ute, for enhver pris. Dette er en bekmørk skammens dag for Norge. I dag er jeg bare sjokkert, kvalm, skamfull og sorgtung. Dette går ikke an.
#AbbasiStays
