Feiringen av årets kvinnedag er rett rundt hjørnet. Vi markerer begivenheten med å snakke med fem par fra fem tiår, om hvordan de delte og fremdeles deler arbeidsoppgavene hjemme. Mye er forandret. Statistikken viser at det har vært en revolusjon i norske hjem.
Herreekviperingsforhandler Harald Haltvik og kona Ingegjerd startet samlivet som de fleste andre i omgangskretsen. Han tjente pengene. Hun hadde ansvar for alt hjemme. Også bleiene som måtte vaskes for hånd etter koking i bryggepanne. Da de eldste var små, hadde hun ikke vaskemaskin.
- Fantastisk fine år, sier Ingegjerd Haltvik om livet som småbarnsmamma i Svalevegen på Byåsen. Hun var hjemme på heltid helt til Gry, den yngste, gjorde seg ferdig på barneskolen. Strøket krydde av unger som lekte ute året rundt.
Mamma med hoppski
- Om vinteren lagde vi skiløyper og hoppbakker i skråningene nedenfor Havstein kirke. Lunsjen med kakao på termos tok vi ofte på trappa hjemme, husker hun.
Eldstemann, Tor Harald, likte morens engasjement i skileiken bare sånn passe. Da han var elleve, ba han henne pent om å slutte å hoppe på ski. Ingen av de andre mødrene oppførte seg sånn.
Ingegjerd og Harald var bare 17 da de møttes første gang, på ski på Oppdal. De hadde mer enn skigleden felles: Ekteparet er født på samme dag, 1. november 1938. I år kan de feire sin 54. bryllupsdag.
Fra barndommen var begge aktivt med i idrett av mange slag, hun mest i håndball og roing, han i fotball og alpint. Etter hvert som ungene vokste til, fortsatte foreldrene som trenere i hver sine idretter.
- Ei rik tid, smiler Harald.
Han synes han utnyttet fritida godt. Arbeidsdagene strakte seg ofte over både ti og tolv timer. Faren hans, som startet herrekonfeksjonsfimaet, døde da Harald var 17 år. Som eneste barn kom sønnen tidlig inn i bransjen, og måtte lære faget fra bunnen.
- Moren min tok over driften og drev firmaet veldig godt til jeg ble gammel nok. Det var mye å sette seg inn. Mange seine kvelder gikk med til å studere bunker av gamle papirer. Derfor rakk jeg aldri å delta i vanlig husarbeid.
Far med barnevogn
Harald humrer igjen. Han tror han kjenner menn som ignorerte egen familie i større grad enn ham selv.
- Jeg trillet i alle fall barnevogn en gang eller to.
Ingegjerd lytter oppmerksomt.
- Da var nok hele familien ute på tur. Du gikk aldri ute alene med barnevogn, sier hun mildt.
Barna Tor Harald, Trine og Gry var alle aktive alpinister, og deltok i renn over store deler av landet. Foreldrene skysset dem rundt sammen med foreldre til de andre alpinistbarna.
- Vi kalte oss «Frosne foreldres forening». Samholdet i foreldregruppa varte i mange år etter at ungene våre hadde lagt opp, minnes Harald.
I sommerferiene flyttet mor og ungene til et spartansk utstyrt småbruk på Inderøya, mens far kom på besøkte i helgene. I jordbæråkrene i nabolaget tjente barna sine første kroner. Pengene sparte de til nytt alpinutstyr før neste vintersesong.
- Vi overbeviste dem om at de måtte tjene pengene selv. At vi ofte doblet beløpet de hadde spart for å kunne kjøpe det de trengte, visste de ikke, ler far.
Håndballfamilien
Etter hvert konsentrerte jentene seg mest om håndball.
Trine, som skulle bli en av verdens beste håndballspillere, fulgte tidlig moren til hennes treninger med eldre jenter. Da Byåsen kom til sin første NM-finale, var flere spillere fra Ingegjerds 15-årslag.
Håndballgruppa i Byåsen Idrettslag tok stadig mer av foreldrenes fritid. I dag følger de opp barnebarna på håndball- og fotballbanen.
- Barn presterer sjelden hvis ikke foreldrene bryr seg. Det har jeg ofte sett som trener, sier Harald.
Både han og Trine har produsert en del rykter om bruken av straff og belønning i idrettsfamilien Haltvik.
- At ungene måtte overnatte i garasjen om de tapte, stemmer nok ikke. Men at de fikk lov til å bestemme desserten dagen etter en seier, er helt sant.
Ingegjerd og Harald Haltvik har vært pensjonister i 13 – 14 år. Husbonden synes han deltar mer i huslige sysler nå enn da barna var små.
- Jeg støvsuger i hvert fall en gang iblant, sier han prøvende og kikker bort på fruen.
- Ja, ja, så sier vi det, svarer hun blidt – og sender rundt fatet med hjemmebakt sitronkake. Noen diskusjon om hvem bakeren er, blir det ikke.
1980: Kokte «grøt» av ullgenser og bleier
Da Petter satte seg fast inne i et dynetrekk, fikk han ingen flere forespørsler om å bytte familiens sengetøy.
Liv-Eli Bjørnstad legger ikke fingrene imellom når hun beskriver arbeidsfordelingen i familien i årene fra midten av 1970-tallet til langt inn på 1990-tallet:
- I de travleste småbarnsårene var Petter alltid borte. Hjemme måtte jeg greie alt alene.
I den solrike stua på Sverresborg ser den tidligere lokføreren ingen grunn til å protestere mot fruens fremstilling. NSB var en krevende arbeidsgiver med skiftarbeid langt hjemmefra.
Pappa som pasient
- Bare i frihelgene hadde jeg tid og overskudd til å leke med ungene. På ettermiddagene midt i uka var jeg så sliten at vi alltid lekte den samme sykehusleken. Med meg som pasient.
Petter skratter. Både han og barna er enige om at han er mye kulere som bestefar enn som far. Når noen av barnebarna, seks gutter i alderen to til 19 år, nå vil på fisketur, er han alltid parat. Fluene binder de i fellesskap.
Slik var det ikke før. Men Liv-Eli klaget aldri. Hun valgte selv husmorlivet.
- Her hjemme likte jeg jo å ha bukta og begge endene. Da Lill-Kristin ble født i 1974, solgte jeg frisørsalongen min på Øya for å være sammen med henne. Men at det skulle gå 18 år før jeg kom ut i arbeidslivet igjen, trodde jeg ikke.
Liv-Eli og Petter ble kjærester da han var 19 og hun 21. Like etter måtte han i militæret, i Skjold i Nord-Troms. Bare eget bryllup og dødsfall i nærmeste familie ga rett til velferdspermisjon.
«Da gifter vi oss», insisterte Liv-Eli freidig, og slik ble det. Bruden var 22, brudgommen 20. To år etterpå ble datteren født. Seks år senere kom sønnen Anders. Da hadde Petter akkurat begynt å omskolere seg fra elektriker til lokfører med kurs i Oslo og tjeneste på jernbanespor over hele landet. Han rakk fødselen til sin eneste sønn, men måtte sette «himmel og jord i bevegelse» for å få to timer fri da babyen skulle opereres én måned gammel.
Liv-Elis verste minne fra samme periode handler om noe helt annet. Det var 17. mai, hun og minstemann lå ennå på barselavdelingen på sykehuset. Hjemme måtte Petter fikse datterens bunadspåkledning.
- Jeg gråt da jeg så henne. Bunaden var på vranga. Sølja opp ned. Forkleet hadde han glemt, dermed stakk undertrøya fram under vesten.
Fatal bleievask
En annen gang, like etter, skulle Petter starte sin første maskinvask. Sønnens tøybleier trengte en omgang på 90 grader. En hjemmestrikket
islender fant også veien inn i vasketrommelen. Mer er ikke å si. Historiene om hvorfor pappa ble avskiltet både som påkleder og klesvasker i løpet av kort tid, er siden gjenfortalt en rekke ganger, men bare som muntre historier, og oftest av ham selv.
På kjøkkenet var Liv-Eli også sjefen. Petter mener å huske at hun alltid plasserte seg mellom ham og kjøkkenbenken når han prøvde å bidra.
- Bare ute, når vi grillet i friluft, fikk jeg lov til å lage mat. Men da var alt ferdig på forhånd. På hytta har vi forandret på kjønnsrollemønsteret. Der lager jeg middag ... i alle fall når jeg er alene.
Petter ler igjen, og Liv-Eli ler med.
Hva som er helt sant og hva som er overdrivelser i historiene fra samlivet deres, er ikke lett å sortere.
Da Liv-Eli bestemte seg for å bli husmor på heltid, lot hun døra til frisøryrket stå på gløtt. I flere år kom faste kunder hjem til henne for å stelle håret. Dagmamma var hun også.
Ingen barnehageplass
- Å skaffe barnehageplass var nesten umulig. Jeg prøvde, men fikk avslag, år etter år. Det er en av grunnene til at jeg ble hjemme så lenge, sier 65-åringen, som avsluttet yrkeslivet som barnehageassistent. Ektefellene startet pensjonistlivet samtidig i 2014, og har ikke angret.
- Liver et deilig. Særlig dagene med barnebarna. Vi er heldige, fastslår Petter.
Liv-Eli er helt enig, men vil også nyansere framstillingen av årene med egne småbarn.
- Etter hvert som de vokste til, tok Petter mer ansvar, særlig for uteaktiviteter, for ski og fotball, for foreldremøter og FAU. Som pensjonister deler vi mer på oppgavene enn noen gang.
- Helt sant. Nå er dynetrekkene mitt ansvar, sier Petter og demonstrerer hjørnegrepene sine i løse lufta.
Utvendig vindusvask tar han også. Trykkluftspyleren er en sann fryd å håndtere. Og få dager før vår lille prat fikk Petter Bjørnstad, 63 år, sin første leksjon i kulørtvask.
- Såre enkelt. Bare to tastetrykk, så er maskina i gang, sier han blidt.
1990: Likestilte akademikere
- Jeg var nok mye mer hønefar enn du var hønemor.
Dag Kittang tenker tilbake på livet som godt voksen småbarnspappa. Han var 37, mens mammaen, Elin Kvande, var 35 da datteren ble født.
- Du tok mye ansvar fra starten, og hadde lest deg grundig opp på småbarnsstell. Derfor mente du det var best å vekke Kaja hver kveld før vi la oss for å mate henne og bytte bleier. Det fungerte. Nettene våre ble fort rolige, husker Elin og smiler skrått. Familiens «tvangsmating» og «tvangsbleiebytting» førte til hevede øyenbryn i omgangskretsen. «Selvregulering» var idealet.
Elin Kvande og Dag Kittang hadde vært kjærester i mer enn ti år da de bestemte seg for å få barn. Elin ble tidlig ansatt ved NTH, og tenkte at jobb og barn var vanskelig å kombinere. Sammen med seks kompispar hadde de også kjøpt en falleferdig bygård på Møllenberg. Å bygge den om til et beboelig kollektiv, tok tid.
Jenter med hammer og sag
- Vi gjorde alt selv. Jentene håndterte hammer, sag og spiker like godt som guttene, sier Dag. Han er utdannet arkitekt og kunne litt om rehabilitering av gamle hus.
Elin, som har forsket mye på bruken av foreldrepermisjonsordninger, minner om storsamfunnets begrensede tilbud til småbarnsforeldre i disse årene.
- Vi hadde 16 uker lønnet foreldrepermisjon. Barnehager var også et knapt gode, og vi ville neppe fått plass.
Elin sikret seg hele permisjonspotten etter datterens fødsel. Men Dag ville også bidra og ba om to måneder ulønnet permisjon. Beslutningen var uvanlig. Før 1993, da pappakvoten ble innført, tok bare fire prosent av fedrene pappapermisjon.
- Dag var en pioner, at han ville ha hovedansvaret og lære seg omsorgsarbeid var flott. Men vi forhandlet om mye, vi hadde ingen gode modeller å støtte oss til, sier Elin, som uansett trengte dagmamma.
Hun beskriver den tids dagmammamarkedet som grått, tøft og uoversiktlig. Foreldrene måtte selv føre kontroll. Å overlate barna til nesten ukjente mennesker var vanskelig.
- Vi var heldige og fikk ingen problemer. Men historier om andre foreldre, som oppdaget mye rart, verserte i miljøet.
Før Kaja var to år, greide foreldrene å mase seg til en plass i en foreldredrevet barnehage. Litt senere fikk de plass i Sintefs bedriftsbarnehage.
- Dagens småbarnsforeldre kan sikkert ikke forestille seg hvor ubehagelig det var å trygle barnehageansatte om plass. I dag klages det over at det er ett og ikke to opptak i året. På få år er den norske barnehageverdenen totalforandret, påpeker Elin.
Fra egne studier vet hun at velferdsstatsforskerne lenge betraktet Norge som et konservativt land. Mens Sverige og Danmark tidlig fikk full barnehagedekning, skjedde det samme i Norge først rundt 2007 – 2008. Fra 1990-tallet ble foreldrepermisjonsordningen også utvidet gradvis til dagens 59 uker, en fjern drøm for de fleste foreldre utenfor Norden.
Rydder og vasker i fellesskap
Elin Kvande og Dag Kittang fikk ikke flere barn, og fulgte i fellesskap opp sitt ene så godt de kunne i barnehagen og på skolen. Far hjalp til med realfagsleksene, mor med samfunnsfagsleksene. Mye skyssing til fritidsaktiviteter, særlig til håndballtreninger og -kamper, ble det også. Far tror han kjørte oftest, mens mor mener hun fulgte mest med på innkallinger til møter, dugnader og alt annet.
Men hva med det mer vanlige husarbeidet, hvem tar mest ansvar?
Dag kikker seg rundt i den ryddige stua i Lillegårdsbakken.
- Her hjemme er likestilling målet. Jeg støvsuger nok mest, mens Elin er best på vasking. Vi rydda til dere skulle komme.
- Men hvem tok initiativet til ryddingen? Hvem sa at det kanskje var lurt å ordne huset før pressen kom på besøk?
Elin ler, og innrømmer at akkurat denne ansvarsfordelingen er vanligste årsak til misstemning i heimen: Hvorfor er det alltid hun som må si fra om at nå er det tid for å vaske og rydde?
- Jeg har ingen husmorambisjoner, og er lite opptatt av å ha et strøkent hjem. Som andre norske kvinner aksepterer jeg mye mer skitt og rot enn min mor. Tallene fra SSBs arbeidstidsstudie (se egen statistikk) sier det meste. Men et visst minimum av orden må vi tross alt ha, sier hun – og husbonden nikker.
Mer enn 40 år er gått siden en ung sosiologistudent og en nyutdannet arkitekt møttes i Studentersamfundet i Trondheim. Begge var radikale og hørte til i miljøer der kvinnekamp og likestilling var en selvfølge. I 1999 leverte hun sin doktoravhandling og ble like etter utnevnt til professor i sosiologi. Noen år etterpå fullførte også han sin avhandling i arkitekturhistorie, og er i dag professor på samme fagområde.
- Elins forskerinnsats inspirerte meg, sier Dag. At hun ble professor fem år før ham gjorde ikke det minste.
Han kan i stedet brife med at datteren fulgte i hans fotefar. I dag jobber hun som arkitekt.
2000: Pappa i oljebransjen
Maken til pappas burgere lager ingen. Litt synd at han er hjemme så sjelden.
18. mars blir det igjen fest hos familien Aukan på Dalgård i Trondheim. Da er pappa tilbake etter fem uker til sjøs. Slik har det vært siden barna var små. Ingen er borte den første kvelden hans hjemme, eller den siste før han drar.
- Den første uka alene er alltid litt krevende. Men så går det seg til. Både ungene og jeg har vennet oss til Oles vaktturnus. Før hadde han alltid fire uker på og fire uker av. Men nå, etter at han begynte å jobbe utenfor kysten av Angola, er turnusen forlenget til fem uker. Vi venner oss sikkert til det også, sier Linda Aukan, selv lektor i full stilling ved Byåsen videregående skole.
Romantisk frieri
Ole Aukan fra Aure deltok i et sikkerhetskurs i Trondheim da han møtte Linda en høstkveld i 1997. Hun var 20, han 23. Siden har de vært kjærester.
- Han fridde etter to måneder. Det var veldig romantisk, husker Linda og ler.
De giftet seg halvannet år etterpå, da var parets førstefødte på vei.
- Som onkel til flere småunger hadde Ole mye mer erfaring med babystell enn meg. Fra starten var vi enige om å dele Christianias bleieskift helt likt. «Denne bleien er din,» kunne vi si. Å bytte på å stå opp tidlig om morgenen har vi også vært flinke til.
Linda vokste opp i en familie med likestilte foreldre. Faren var mye hjemme mens barna var små. Middag laget han ofte. For henne var denne arbeidsdelingen naturlig. Når hennes ektefelle i tillegg er utdannet kokk, blir matlagingen lett hans ansvar.
- Han lager ikke alle middagene når han er hjemme, men godt over halvparten. Festmat er også hans ansvar. Ellers prøver vi å dele på de fleste oppgavene i huset.
Lillebror Benjamin (10) følger med på praten, og føyer fort til at pappa gjør mye mer i huset enn å lage mat. Han vasker opp og vasker gulv. Gressklipping og snømåking er også hans ansvar.
- Ole er flink til å ta med seg ungene på alt han gjør, enten han skifter dekk eller lager mat. Han er opptatt av å lære barna mest mulig. Christiania var bare to år da hun var med på å male huset vårt utvendig.
Linda innrømmer at hun verken liker gressklipping, husvask eller støvsuging. Støvsugingen er nå overlatt til en robotstøvsuger, men husvask og hagestell blir fort overlatt til ektefellen.
Mor vasker klær
- Jeg tar klærne våre, vasker dem og sorterer. Men en gang protesterte jeg mot at koffertpakkingen før alle feriereiser var min jobb. Da fikk jeg høre at han fikset mye i garasjen og i hagen, og at det ville være lite rasjonelt om vi delte på alle oppgaver. Jeg visste tross alt best hvor alle klærne var. Jeg innså at han hadde rett.
På pappas jobbuker er regimet i det gule huset på Dalgård strengere enn når han er hjemme. Mor ser at mer kustus er nødvendig, ellers rekker ikke alle det de må.
På kjøleskapet henger en arbeidsliste. Barna på 16, 13 og 10 har hver sine oppgaver. Benjamin (10) tar søppla, Nicholas oppvaskmaskina, mens Christiania vasker badet. Barna har også hver sine middagsdager. Men systemet fungerer ikke helt etter planen.
- Alle tre må ofte minnes om sine plikter. Pappa er nok flinkest til denne oppfølgingen også, sier Linda, og heller mer kaffe i fargerike mummikrus. Lille My pryder hennes.
- My er min helt, ikke Mummimamma, ler Linda, som har vært student store deler av voksenlivet. Med tre barnefødsler på seks år og en mann på supplybåt i Nordsjøen ble et normert studieløp vanskelig å følge.
- Da Benjamin ble født, var jeg midt i masterstudiet i historie, derfor tok jeg bare seks uker av foreldrepermisjonen. Ole fikk resten.
Permisjon og turnusfriuker førte til at han fikk ett helt år hjemme. De andre pappapermisjonene fikk jeg, på grunn av hans turnus. Han hadde jo mange uker hjemme med full lønn uansett.
Familien Aukan har bodd i utlandet i et par perioder. Hjemme har barna gått på barnehage og vært elever på Birralee International School. Storesøster går nå på IB-linja på Katta. Hun vil bli lege, Nicholas har ingen klare planer, mens lillebror vil bli kokk, som pappa. Han har besøkt ham på båten der han er forpleiningssjef.
- Vi savner Ole når han er borte. Og han savner sikkert oss. Kanskje dårlig samvittighet over mye fravær er årsaken til at han står på så mye når han er hjemme, funderer mamma.
Pappas PS
Fra båten sør i Atlanteren melder Ole Aukan at han prøver å gjøre unna mest mulig når han er hjemme, for at dagene skal bli greiere for resten av familien. Han innrømmer at det har vært dårlig stemning i heimen noen ganger, og mest fordi han er mye borte. Å bestyre alt hjemme var også verre da barna var små. Ole roser Linda for alt hun gjør, og sier at han neppe ville greid det samme om det var hun som hadde reiste like mye. Han takker også datteren som fikser alt av gaver fra pappa til mamma når han er på sjøen i jula og på bursdager.
2010: Lykkelig med vaskehjelp
Hva er rot? Og når må det ryddes? Tone og Jan Arvid Haugan har hatt noen kvasse diskusjoner om sammenhengen mellom orden og trivsel i heimen.
- Men nå har vi jenka oss begge to. Assistanse fra vaskehjelp førte også til at nivået på diskusjonene våre dempet seg, ler ekteparet, og takker venner i familieterapibransjen for vaskehjelpsrådet.
Tone og Jan Arvid har vært samboere i 15 år. For seks år siden giftet de seg etter å ha blitt foreldre til Johanna (10) og Mari (7). De to siste årene har familien bodd i eget hus ved Kyvannet i Trondheim. Like lenge har de hatt vaskehjelp. Når både mor og far er i full jobb, kommer husarbeidet fort i andre rekke.
Ryddesjef og materialforvalter
- Jan Arvid er den ryddigste av oss. Jeg vet ikke om noen mann som er like kjapp til å shine et hus som deg, sier Tone anerkjennende til ektefellen mens hun skjenker te og kaffe. Mari plasserer et fat hjemmebakte sjokoladekjeks på bordet og kryper opp i sofakroken til storesøster og skogkatten Oreo.
- Som dere skjønner er også Oreokjeks blant favorittene, sier Tone, før hun fortsetter på temaet rydding.
- Jeg er nok flinkere til å flytte på rotet enn å rydde skikkelig, innrømmer hun.
- For meg er likestilling en selvfølge. Vi må dele på oppgavene, ellers går det ikke rundt. Men Tone tar et mer overordna ansvar for avtaler, for klærne til jentene og for matlagingen. Slik blir hun både logistikksjef og materialforvalter, oppsummerer Jan Arvid, som tok ut pappadelen av fødselspermiljonen da Mari ble født. Da Johanna kom til verden var han student og uten permisjonsrettigheter.
Tone nikker: - Ja, materialforvalter er en bra beskrivelse på min rolle.
Både Johanna og Mari spiller håndball, dermed blir det mange treninger og kamper å holde styr på, i tillegg til informasjon fra skole og SFO om juleavslutninger, konserter og utedager.
- Mange viktige opplysninger kommer via nett. Å følge med på e-post og Facebook er helt nødvendig. Bursdagsinvitasjoner og innkjøp av presanger blir ofte min greie, sier Tone. Men hun tror ikke hun har mer ansvar eller flere oppgaver for barn, hus og hjem enn Jan Arvid.
- Vi har nok å gjøre begge to, ingen av oss sluntrer unna. Derfor har det ingen hensikt å holde regnskap med hvem som gjør hva. Han vasker klær og baker kanelboller like ofte som meg. Innkjøpene deler vi også likt, men det er jeg som ofte setter opp handlelistene. Jeg er også først oppe om morgenen og vekker de andre, sier Tone.
Hun ser ellers at typiske «mannejobber» fort faller på ektefellen.
- Han har hovedansvaret for bilen. Han er også sjefen for oppussingsprosjektene våre, og ringer til rørlegger og elektriker når vi har bruk for slike tjenester.
Ekteparet har felles bankkonto og trekker alt av felles forbruk fra denne beholdningen.
Krangler om bagateller
- Jan Arvid tjener mer enn meg, og bidrar derfor mer til fellesskapet. Men dette krangler vi ikke om, påpeker Tone.
I et likestilt forhold som dette er det kanskje heller ikke stort å krangle om?
- Jo, vi krangler rett som det er, men sjelden om annet enn bagateller. Kanskje er vi irritert over et eller annet som har skjedd på jobben. Så tar vi ut frustrasjonene på småting hjemme,
sier Jan Arvid, som er førsteamanuensis ved Institutt for pedagogikk og livslang læring ved NTNU. Tone er markedskonsulent i et firma som selger kjemiske produkter, og driver som spillutvikler på si'.
Etter at vaskehjelpen kom i hus kan heller ikke hun liste opp bestemte tema som lett
skaper misstemning.
- Hovedsaken for meg er at vi har et felles verdigrunnlag, særlig i forhold til barneoppdragelse. At jentene utvikler gode sosiale ferdigheter er viktigere for oss enn at de presterer maksimalt på skolen.
- Enig, og i denne sammenhengen er rot svært lite viktig, understreker Jan Arvid.
- Men hvorfor rydder vi da?
Sjuåringen Mari følger med på praten fra en annen kant av stua, og får kjapt svar.
- Om vi ikke rydder på ei uke eller to blir det svært lite hyggelig i huset vårt, sier far. Like etter sprinter han av gårde for å trøste lillesøster etter en høylytt diskusjon med storesøster om bruk av felles perleutstyr. Konflikten ryddes raskt av veien.
Tilbake i sofaen sukker han hørbart, og konkluderer:
- Jeg er veldig glad for at vi er to om foreldre- og oppdrageransvaret. Å være alene om dette prosjektet ville jeg neppe ha orket.
Tidligere på ettermiddagen har han deltatt i dugnad. Ifølge Tone var det fars tur denne gangen. En nypolert akebakke står nå klar til vinterfesten i Kyvannsløkka velforening et par dager senere. Dugnader er en del av livet til foreldre med aktive barn. Slik blir familiene fort kjent med hverandre.
Det setter Tone og Jan Arvid Haugan stor pris på.
Revolusjon på hjemmebane
I 1970 brukte norske småbarnsfedre i gjennomsnitt 12 minutter på sine barn hver dag. 40 år senere setter de av én time.
I samme periode reduserte norske småbarnsmødre sin arbeidsinnsats i hjemmet fra fem til to timer hver dag. Nå jobber 90 prosent av mødrene mest utenfor hjemmet, mot 36 prosent i 1970.
Dette viser rapporten «Yrkes- og familiearbeid i barnefasen» som ble publisert av Statistisk sentralbyrå i 2013. Den baserer seg på arbeidstidsstudier i norske barnefamilier i 1970, 1989, 1990, 2000 og 2010.
- Men fremdeles er det mamma som styrer familiebedriften. Som holder rede på foreldremøter, som forbereder julefeiring, familie- og barnebursdager, som har oversikten over hvem som bør inviteres til hva. Mye tyder dessuten på at mamma tar mest ansvar for klesvask og barnehageutstyr. Mange barnehager ser også ut til å kontakte mor først når barn blir syke, sier universitetslektor Kristina Warhuus Smeby ved NTNU. Hun har intervjuet 13 småbarnsfamilier om deres arbeidsdeling hjemme i forbindelse med egen forskning.
Halldis Nergård951 98 694halldis.nergaard@adresseavisen.no