BLOODBORNE

PS4

Aldersgrense: 16 år

I 2004 ga den amerikanske Darkwave-duoen Nox Arcana ut albumet «Necronomicon». Et album som på ingen måte fornektet sin nesegruse begeistring og kjærlighet til H.P. Lovecrafts Cthulhu-mytos. I 2005 ga Bethesda Softworks ut PC-spillet «Call of Cthulhu: Dark Corners of the Earth» og i 1980 skrev Stephen King en novelle med tittelen «Crouch End» som også hadde sitt utgangspunkt i Chtuhulu-mytos og Lovecraft. Sett bort fra disse tre bidragene så har den direkte henvisningen til Lovecrafts verker i populærkulturen vært bemerkelsesverdige få de siste årene.

Det vil si, helt fram til nå. For «Bloodborne» er et eneste stort kjærlighetsbrev til alt som H.P. Lovecraft sto for ( om du ikke kjenner til navnet så oppsøk Wikipedia nå). Spillmekanisk sett så er «Bloodborn» er fortsettelse av Souls-serien («Demon's Souls», «Dark Souls», «Dark Souls II»), men tematisk så er dette et eget beist.

Har det noen gang blitt laget et mer «litterært» spill enn «Bloodborne»? Neppe. Spillet er som en endeløs labyrint der du bak hver et hjørne blir bedt om å løse en gåter som stadig blir mer kryptiske og uforståelige. Begrep som Paleblood, Moon Presence, Great Ones, Great Old Ones, Ashen blood og mange andre florerer i «Bloodborne» og hva alt dette egentlig betyr er opp til deg ( og flere hundre YouTube' ere) å avsløre.

Mannen bak «Bloodborne» ( og «Souls» -spillene) heter Hidetaka Miyazaki. En spilldesigner som i løpet av ti korte år har gått fra å være totalt ukjent til å bli en av spillbransjens ytterst få superstjerner. Men i likhet med spillene han lager så er også Miyazaki et mysterium. Han gir nemlig nesten ingen intervjuer og de færreste vet noe som helst om ham.

Tilhengere av Hidetaka Miyazakis tidligere spill må ha meg unnskyldt i et lite avsnitt. For denne begeistringen for «Bloodborne» fortjener å bli forklart for dem som fortsatt ikke har stiftet bekjentskap med «Souls» -universet.

I 2010 kom «Demon's Souls» ( terningkast 6 i Adresseavisen), en helt ny spillopplevelse som mange feilaktig karakteriserte som ekstremt vanskelig. Det var den ikke, men den krevde av deg at du var oppmerksom og tok hensyn til tyngde, dreiemoment, treghetsmoment, tyngdekraft og alle andre fysisk lover som vanligvis ikke er essensielle deler av dataspill. «Demon's Soul» lot deg oppleve hvordan det var å virkelig svinge et sverd og brukte et skjold som beskyttelse. Spillet ble et kultfenomen fram til 2011 da oppfølgeren «Dark Souls» ( terningkast 6 i Adresseavisen)  eksploderte og ble en populærkulturelt fenomen i seg selv. Tidlig i fjor kom «Dark Souls II» ( også terningkast 6 i Adresseavisen) et spill som skaperen Miyazaki selv ikke hadde særlig mye med å gjøre, men som likevel var enn fullverdig «Souls» -opplevelse.

Nå i 2015 har vi endelig «Bloodborne». Et vaskeekte «Souls» -spill i alt annet enn navnet. Er du intim med de mange særegne spillmekanismene i disse spillene så vil du føle deg helt hjemme også i «Bloodborne» også.

Men det er ikke selve mekanismene som imponerer mest i «Bloodborne». Disse kjenner mange fra før, men derimot settingen og atmosfæren. Det meste av handlingen foregår i den fiktive byen Yharnam som mest av alt er inspirert av historiene til H.P. Lovecraft og da spesielt Cthulhu-mytene. Detaljrikdommen i Yharnham er den mest imponerende noensinne i et videospill. Hver eneste brustein og hvert eneste ornament på de hundrevis av bygningen er pinlig detaljerte. Og de bærere alle sin egen identitet.

Du spiller som en jeger som må kjempe deg gjennom en rekke av demoniske beist og innbyggere i byen som er i ferd med å bli forvandlet til demoner. Den dystre atmosfæren er så tjukk at det er nesten så du kan kjenne lukten av forråtnelse og fukt mens du med skjelvende knære går i sneglefart gjennom byen. Følelsen av fortvilelse og håpløshet er nesten ikke til å holde ut.

«Bloodborne» byr på en spillopplevelse undertegnede ikke har opplevd maken til noengang. En uttalelse jeg ikke tar lett på med tanke på at jeg har tilbrakt hundrevis av timer både i Boletaria ( «Demon's Souls»), Lordran («Dark Souls») og Drangleic («Dark Souls II»).

I tillegg til den utrolig lange singleplayer-opplevelsen (40 timer? 60 timer?) så har også «Bloodborne» noe helt nytt i form av såkalte chalice dungeons. Dette er områder under byen Yharnham som forandrer seg for hver gang du drar dit. Du kan velge å spille disse områdene alene eller sammen med andre via online-play. Du har også muligheten til å tilkalle andre spillere for å hjelpe deg på spesielt vanskelig områder i spillet eller invadere andre spillere sine verdener på jakt etter heder, ære og blod.

Dette er kanskje store ord, men «Bloodborne» er det mest atmosfæriske og det mest imponerende videospillet undertegnede noengang har spilt. Vi snakker om en hårfin balansegang mellom underholdning, litteratur og stor kunst her.