Petter-Anton «P.A.» Stenersen på Schipol-flyplassen i Amsterdam torsdag. Sammen med fem kamerater så han A-ha i Amsterdam torsdag kveld og i Paris fredag kveld. Foto: privat

Petter-Anton «P.A.» Stenersen (46) har vært på over 70 konserter med favorittbandet. Denne uka står han i salen når A-ha spiller i Heineken Music Hall i Amsterdam torsdag kveld og Zentih i Paris fredag.

– Jeg blir aldri lei av konsertene. Det er bedre enn fotball, for her er det bare hjemmekamper og alle heier på samme lag, sier Stenersen.

– A-ha er «the soundtrack of my life», fastslår han.

Leangen i 1987

Han vokste opp i Bjugn på 80-tallet. En kjærkommen aktivitet for Stenersen og bestekameraten Yngve Bergli i ungdomstida var å ta båten inn til Trondheim. På programmet sto pizzabuffé på Peppes og platekjøp på Playtime.

– Norge var ikke på musikk-kartet den gangen. Det var bare Jahn Teigen, Grand Prix og null poeng. Da kom A-ha og sa at de skulle ha verdensherredømme. Det var ikke om de skulle få det, men når. Det appellerte veldig til oss, sier han.

Trygt tilbake i kjellerstua over fjorden benket de seg ved Tandberg-anlegget. Andektig lot de stiften senke seg ned på den ferske vinylen. De hørte om og om igjen, til de «hadde skjønt det».

Selvsagt var de på tidlig på plass utenfor Leangen ishall da A-ha holdt sin første trondheimskonsert 4. februar 1987. Kameratene var i klart mindretall blant det «hylende jentekoret». Men opplevelsen var stor, selv om Morten Harket måtte legge ned toneleiet på «Take on Me» etter et konserthardkjør i månedene før. Da bandet spilte «Driftwood», B-sida på «Take on Me»-singelen, var det bare Stenersen og kameraten som kunne teksten.

– Det føltes som om de spilte den kun for oss. Det var stort.

Også Adresseavisen var til stede. «Etter å ha ankommet Trondheim bedre bevoktet enn paven, gikk de på scenen og beviste at de er et popband av klasse, med en sjelden evne til å skape fin stemning blant publikum», skrev avisen.

– Som olje og vann

Siden har han reist Europa rundt for å følge favorittbandet, og han har møtt bandmedlemmene mange ganger. Denne uka står han på bandets gjesteliste på Europa-konsertene. Men det eneste bildet han har sammen med dem er fra Grieghallen i Bergen i 1994.

– Jeg er ikke så opptatt av å skulle møte dem etter konsertene. Det er så mye styr og det er så mange som vil ha en bit av dem da. Men de vet hvem jeg er og jeg prioriterer heller å møte dem noen ganger utenfor konsertkveldene, da kan vi prate ordentlig, sier 46-åringen, som er godt kjent med bandets indre konflikter.

– Babyen deres er A-ha. Men det er tre fedre som er veldig uenig i oppdragelsen. Det er som tre sterke administrerende direktører som skal drive et stort firma sammen. Det er som med olje og vann. Samme hvor mye du rister det sammen, vil det deles etter en stund, sier han.

At de kommer sammen igjen tror han er et uttrykk for at de har noe ugjort. A-ha-kjenneren tror de alle innser at det er noe helt spesielt med uttrykket de har sammen, selv om han også liker mye av det de har gjort i soloprosjektene sine.

– Men de vet at skal de bli hørt av mange, er A-ha det rette mediet, sier Stenersen.

Reddet arkivskatt

Hjemme i Moss har Stenersen en massiv samling av A-ha-utgivelser og memorabilia, 2500 enkeltobjekter i alt. Han skrev seg definitivt inn i A-ha-historien i 2011 da han var sentral i prosessen med å få tilbake dagbøker og spolebånd med innspillinger bandet gjorde i starten av karrieren i England. Bandet og tidligere manager John Ratcliff sto i en fastlåst konflikt over penger og rettigheter til upublisert materiale. Sammen med den walisiske musikkhistorikeren Christopher Hopkins fikk Stenersen i stand en avtale med engelskmannen. Sommeren 2011 møtte de to Ratcliff i London. Mot nærmere 250 000 kroner fikk de tilbake tingene. Stenersen pantsatte huset for å ta opp lånet, men fikk raskt pengene tilbake fra A-ha og Nasjonalbiblioteket som gikk sammen om prosjektet.

– Det er ingen tvil om at hele bandet sto bak P.A. Stenersen i denne prosessen. Hans entusiasme og gjennomføringsevne hadde stor betydning for at det løste seg. Det var nyttig at det var en som var nøytral og bare opptatt av å bevare materialet, som gjorde dette, fortalte A-ha-manager Harald Wiik til Aftenposten i august i fjor.

– Det var surrealistisk, spesielt siden vi visste om bakgrunnshistorien og det betente forholdet. Men Hopkins og jeg var enige om at dette bare måtte ordnes, en gang for alle, sier Stenersen.

Flere av opptakene er gitt ut på forseggjorte nyutgivelser av 80-tallsalbumene. Stenersen er spesielt godt fornøyd med at Paul Waaktaar-Savoy i møte med sine gamle låtskisser fant frem en glemt tekst. «She's Humming a Tune» ble fullført til fjorårets «Cast in Steel».

– Det er stort å ha bidratt til det. Jeg har hatt så mye glede av folkene og musikken, det er fint å være med å gi noe tilbake. Låten ble steinbra, synes jeg.

Spilleliste-vorspiel

Sammen med musikkhistorikeren Hopkins jobber Stenersen med et massivt bokprosjekt om A-ha. Drømmen er et trebinds bokverk i fysisk format. Men det mest realistiske nå er en digital versjon.

– Hvis vi skal lage bøker må jeg ta permisjon fra jobb ett år, og finansieringen må være i orden. Da må vi ha en Stordalen, Ringnes eller en av Rema-folkene på laget, som forstår at dette er like mye verdt som gamle bunader og hardingfeler, sier Stenersen.

Til daglig er han lærer ved Kirkeparken videregående skole i Moss. Sammen med kona har han to gutter på 15 og 13 år, som han også trener i håndball.

Men denne helga er det favorittbandet det dreier seg om. De er seks kamerater som drar. Foran konsertene samles de på hotellrommet. Sentralt i rommet står et sett minihøyttalere og harddisken, full av A-ha-musikk fra både studioalbum, konsertopptak og demoer. Alle lager spillelister. De lytter og diskuterer. Enige om alt blir de ikke. Men A-ha er bandet. Sånn er det bare.