Da tenker jeg ikke først og fremst på at vi om bord kan slappe helt av. At ingen tenker på avstanden til bilen foran, om det er glatt eller mye vann på veibanen. Ikke heller at vi har glemt alt som heter stressende køer, bompenger og parkeringsavgifter. Det gjelder for de fleste togstrekninger, men denne er helt spesiell.
Les flere kommentarer og meninger hos Adresseavisen
Togreisen langs Trondheimsfjorden er undervurdert. Hvis du løfter blikket vil du oppdage en av Norges vakreste togturer. Som innvandrer kan jeg ta i og påstå at den er i verdensklasse. Kanskje burde den være en del av turistpakken for Trøndelag. «Take the train from Hell through Paradise».
Store deler av reisen går helt i sjøkanten. Selv prøver jeg bestandig å sette meg på sjøsiden. Jeg leser avisen hele veien til byen, men av og til ser jeg ut mot sjøen og beundrer det fantastiske synet. Noen meter fra sjøen suser vi forbi og kan følge årstidene langs fjorden.
Her kommer tjelden punktlig andre uken i mars – hvert år.
Her ser vi i disse dager den siste snøen forsvinne fra Fosen-fjellene. Før i tiden var det klarsignalet for når barn rundt Trondheimsfjorden fikk lov til å begynne badesesongen.
Her kommer fantastiske solskinnsdager når vi kunne tenkt oss å ha en jobb på sjøen og kanskje enda flere dager når vi er glade for at vi ikke har det.
Mange i Malvik ønsker at toget får en annen strekning og legges i tunnel fra Hommelvik til Være. Det skjønner jeg. NIMBY-effekten (Not In My BackYard) er naturlig for støyende virksomheter som begrenser den personlige framkommeligheten eller utsikten. Bare de som ikke fikk nok av sin Märklin-bane i barndommen vil bo kloss til toglinjen. Hva som er den beste løsningen kan ikke jeg med sikkerhet si, og per i dag burde nok ingen være skråsikker. La oss gjerne utrede hva som er best for miljø, areal og samfunnsøkonomi.
Noen endringer har skjedd siden jeg startet min lange togreise. I 2011 kom Gevingåsen togtunnel. Fire år senere kan jeg konstatere at reisetiden ikke er kuttet med et minutt. I 2011 sa Jernbaneverket at de ikke kunne ta ut effekten før i 2012. Det har enda ikke skjedd så effekten er nå 0,0 sekund kortere reisetid. For meg som elsker å ta dette toget gjør det ikke noe. Men jeg vet at det betyr en del for andre.
Togstrekningen mellom Trondheim og Nord-Trøndelag har fortsatt stort potensial der den knytter sammen de befolkningstette delene av Trøndelag og du samtidig kan gå tørrskodd fra toget og inn på vår felles flyplass. At tunnelen gjennom Gevingåsen ikke ble bygget for dobbeltspor overgår min forstand.
Jeg skjønner heller ikke hvorfor det ikke skal være mulig å gå av eller på toget på Ranheim? Morgentoget stanser uansett der hver morgen i nesten fem minutt for å vente på møtende tog. For punktligheten er fantastisk. Det er få dager på året du ikke kan stille klokken etter togene på Trønderbanen.
Buss er et greit fremkomstmiddel, akkurat som bil. Men tog er til sammenligning en nytelse, en sivilisert og avkoblende måte å reise på, for å si det på en tog-snobbete måte.
Jeg løfter blikket utover fjorden i det vi stopper på Vikhammer. Utsikten er formidabel og jeg har respekt for at de som bor her ville synes den var enda bedre uten jernbanen. Jeg kan ikke kreve å ha vakker utsikt på min pendling inn til byen, men nyte den har jeg tenkt å fortsette med.
Inne i kupeen har de fleste sovnet. Noen leser i boken, andre ser på film, mens stadig flere febrilsk sjekker de siste oppdateringene på mobilen. I stillevognen er det stort sett tyst. En gang kom en stor mann og satte seg under skiltet med «Quiet please» og allerede etter noen minutter snorket så høyt at vinduene ristet. En fantastisk scene.
I ettermiddag skal jeg ta toget tilbake. I stillevognen skal jeg lese noen sider i en bok og sove en velsignet stund. Jeg startet denne reisen da barna begynte på skolen. Nå har de flyttet ut. Togturen varer fortsatt og hvis jeg hopper av er det bare for å hoppe på igjen. Det går alltid et tog.