Etterpå sier hun: – Det var ikke meningen at det skulle bli så mye, men kroppen tar bare over når jeg forteller om fengselet. Jeg skjelver på innsiden. Det gikk over tolv år før jeg i det hele tatt klarte å snakke om det. Dette var første gang jeg gjorde det på norsk.
Tre timer tidligere smiler Mahnaz Parakand (56) rett og slett et strålende smil idet vi ankommer leiligheten. Det er kjærestens leilighet, utsikten er storslagen – under den ligger hele Trondheim. Dette er byen der den travle menneskerettighetsadvokaten Parakand har bodd som flyktning i snart fire og et halvt år. Hun er venninne og kollega både med fredsprisvinner Shirin Ebadi og Sakharov-prisvinner og samvittighetsfange Nasrin Sotudeh. Det var da Parakand forsvarte Sotudeh hun forsto at hun selv kanskje måtte flykte.
Fant kjærligheten på flyet
Hun henter fram første minne fra sin nye by, 29. april 2011:
– Klokka var nærmere ett på natten da vi kjørte inn fra Værnes til Trondheim, men det var likevel lyst. Av alle ting så jeg ei jente som jogget langs veien, jeg ble forferdet og spurte Beate fra kommunen om det ikke var farlig for henne å springe slik, alene, jente, midt i natten. Nei, svarte hun.
Det er ikke farlig. Det er trygt her. Du er helt trygg her. Da kjente jeg at jeg var det.
Hun smiler igjen nå, himler litt med øynene av seg selv. Kaster et blikk bort på han som tilfeldigvis hadde fått plass ved siden av henne på flyet da hun skulle til Pisa og holde foredrag. Det er to år siden nå.
Den tidligere politimannen, Arve Fredrik Hansen, skulle til Tanzania på safari. Han hadde jobbet med mange utlendingsaker og forsto raskt at kvinnen ved hans side var et interessant bekjentskap. Parakand var på sin side mer skeptisk. Men da enkemannen fortalte om sin diabetessyke kone som han hadde pleiet de siste årene, visste hun akkurat hva han snakket om fordi hun hadde pleiet sin diabetessyke far, som hun også hadde mistet.
– Jeg fant kjærligheten på flyet, smiler hun.
I Iran måtte Parakand bare glemme å finne kjærligheten. Hun var den dødsdømte.
Fengslet og torturert
Året var 1979, Mahnaz Parakand var ennå ikke fylt 20, men trodde på revolusjonen og Ayatollah Khomeini. Hun studerte på universitetet i Teheran, månedene gikk og de unge oppdaget at det ikke ble bedre etter sjahen, som de hadde håpet. Det gikk tvert imot feil vei.
Hun ble med i et aktivistmiljø, som ga klart uttrykk for sine politiske synspunkter. 20. juni 1981 deltok hun i en stor demonstrasjon, klokken var 16, kanskje 17, solen skinte, politiet kom.
– Jeg var ikke spesielt redd. Noen venner av meg var fengslet tidligere, de hadde sluppet ut etter et par timer. Dessuten hadde jeg ikke tid, jeg skulle i min onkels bryllup, forteller Parakand.
Hun ble fraktet til det beryktede Evinfengselet i Teheran. Innenfor murene var det både henrettelsesgård og rettslokaler.
Mahnaz Parakand feier den tillærte forsiktigheten til side med bestemte håndbevegelser for å vise hva de gjorde med henne. Stemmen blir mørkere, myndigere. Hun stiller seg opp på én fot, i løpestilling inn mot en vegg, hendene over hodet. Slik måtte hun stå, slik måtte de stå, for ikke å bli slått, men hun falt og ble slått, igjen og igjen. Med batonger.
Hun besvimte og de dunket hodet hennes ned i murgolvet. Første gang hun så seg i speilet etterpå kjente hun ikke seg selv igjen. Hele hodet var skjevt. Nesen var diger. Ansiktet blått.
– Vi hadde ingen advokat. Vi var gisler i fengsel. Ingen visste hvor vi var.
Hun ble kalt inn til avhør. Hun løy om alt, også navnet sitt. Hun kalte seg Leyla. Leyla Abdolhoseini.
De fikk lite og dårlig mat. Studenten Mahnaz satt inne på en avdeling sammen med mange unge mennesker, nesten alle yngre enn henne selv, bare elever. De tre første månedene dusjet de ikke. En dag kom en fengselsbetjent og ropte hennes navn.
– Alle tenkte: Nå skal hun slippe fri. Jeg var full av håp, men jeg var så nervøs. Jeg hørte noen skrike i naborommet.
De hadde funnet ut at hun løy om navnet. De slo henne med strømkabler. Hun fikk beskjed om å legge seg på golvet.
Dømt til døden
Resolutt legger hun seg på parkettgolvet i terrasseleiligheten i Trondheim, med magen ned og føttene bøyd opp i nitti grader, slik hun ble beordret, slik de slo henne.
– Ikke visste jeg at jeg kunne skrike så høyt.
Hun fikk et skittent pledd i munnen som knebel, de fortsatte torturen med strømkabler, føttene ble store og betente, hun måtte løpe. Hun var den første på sin avdeling som ble utsatt for tortur.
Det ble rutine etter hvert. Avhør, to, tre ganger i uka. Hun skulle angi sine venner.
Etter tre måneder ble hun fremstilt i rettslokalet i fengselet. En dommer dømte henne til døden, hun så ham aldri, hun hadde bind for øynene. Men hun skulle komme til å møte ham igjen.
Talte skuddene
Én annen på hennes avdeling ble også dømt til døden, det var en 15 år gammel jente, søsteren til en av de viktige opposisjonelle. En kveld de unge i fengselsblokken prøvde å slippe seg løs, fleipe og tulle med en tannkremtube, kom en fengselsvakt inn og sa: «Hvorfor ler dere? En av dere skal henrettes i natt.»
– De andre så på meg og på jenta. Bare vi to hadde dødsstraff. Det gikk en stund, så kom de og tok henne. Vi gråt til morgenen etter. Vi talte skuddene da de skjøt henne.
Kort tid etter ble også Mahnaz Parakand hentet. Hun selv og hennes medfanger trodde at nå skulle også hun bli henrettet. I stedet fikk hun omgjort straffen til livstid og ble flyttet til et annet fengsel, Ghezel Hesar.
Der møtte hun et søskenbarn, som senere slapp ut, og slik fikk familien hennes vite at hun var i live. Faren kom på besøk. Han gråt da hun med tegnspråk – pekefingeren over strupen – viste ham at de hadde dømt henne til døden.
Mahnaz Parakand hopper plutselig opp fra stolen. Det er nå hun beklager at det ble så intenst. At hun glemte seg helt bort, at hun skjelver på innsiden, tilbake i fengselet som hun var. Hun foreslår saft, kaffe og vafler i stedet. For første gang har hun stekt vafler. Og det er fire typer syltetøy til – hun har laget både ingefær-, gulrot-, jordbær- og solbærsyltetøy. Plukket på gården på Orkanger som kjæresten eier.
Fem år satt hun fengslet. Onkelen måtte sette huset i pant for å få henne ut. 27 år gammel var hun fri. Men livet lå likevel ikke foran henne som en uendelighet av muligheter. Hun slapp ut, men flyttet hun på seg, skulle de vite, fant hun seg jobb, skulle de vite, fant hun en å gifte seg med, skulle de vite.
– Da jeg fant meg selv igjen etter at jeg kom ut, visste jeg hva jeg skulle bruke livet til: Jeg skulle være den advokaten jeg selv ikke hadde. Kanskje hadde jeg ikke vært dømt til døden om jeg hadde hatt advokat?
– Tenkte du ikke på å få mann og barn – en familie?
– Selvsagt gjorde jeg det, jeg hadde mine drømmer. Men jeg kjempet mot mitt eget ønske. Det var to-tre stykker som ville gifte seg med meg. Så fant de ut at jeg hadde vært i fengsel, de ble redde for å miste jobben sin, statusen sin. Det var ikke verd det. Jeg visste uansett at det var mye viktigere for meg å bli menneskerettighetsadvokat.
Utstøtt
Det var bare et lite problem: Hun fikk ikke lov å studere.
– Det holdt på å ta knekken på meg. Det var det eneste jeg ville. Da ble alt håpløst.
Hun fikk seg jobb i bank. De fikk nyss om hennes fortid, hun fikk sparken. I omgangskretsen holdt alle andre enn de aller nærmeste seg unna henne. Å omgås Parakand var en risiko de fleste ville unngå.
– Jeg følte meg som jeg var smittsom, at jeg var ..., hva heter det?
– Spedalsk?
– Spedalsk!
Det gikk to år før hun fikk ta opp jusstudiene igjen. Men det gikk hele ni år før hun fikk lov å praktisere som advokat. Den som hjalp henne var advokaten Abdolfattah Soltani, som ikke ga seg og hjalp henne å få bevillingen. Nå ble Parakand en del av det menneskerettighetsmiljøet som senere skulle bli hedret gjennom fredsprisen til Shirin Ebadi. Mahnaz Parakand ble medlem av Ebadis Center for the Defenders of Human Rights og Defense of Women and Children.
Møtt med fortiden
Å forsvare studenter, lærere, advokater og baha'ier var noe hun gjorde på sin fritid, uten betaling. Så jobbet hun som vanlig advokat for å tjene penger. Det var en meningsfylt tid. Men gjennom hele perioden som advokat på 2000-tallet ble hun i retten stadig møtt med sin fortid som fange av flere av dommerne.
Nesten ingen tør forsvare baha'iene, den mest undertrykte og utstøtte gruppen i Iran. I Iran mener de baha'iene er gudsbespottende. Mange av dem er henrettet, trakassering og fengsling er hverdagen.
Men Parakand og Soltani stilte da syv av baha'i-lederne skulle for retten med påstand om dødsstraff. Rettsaken utvikler seg i en spesiell retning. Dommeren i rettsaken ber plutselig forsvarer Parakand om å tie. Han sier at hun ikke har noe der å gjøre. Så kommer det: Han forteller at det var han som dømte henne til døden i 1981 og at hun aldri skulle hatt advokatbevilling.
Hun blir engstelig. Og presset øker på. Tidlig i 2010 forsvarer Parakand og Soltani den nå kjente advokaten, samvittighetsfangen Nasrin Sotoudeh. Sotoudehs mulige medlemskap i Defenders of Human Rights og Defense of Woman and Children er tema i retten. Aktor sier i rettssaken at han har samme type opplysninger om Mrs. Parakand og Mr. Soltani.
– Dere blir innkalt snart, advarte han dem.
Og fikk rett. Etter den persiske nyttårsfeiringen i mars 2011 kom innkallingen der hun ble bedt om å møte for retten.
Sotoudeh ble dømt til elleve års fengsel (hun sultestreiket og slapp ut etter fire år). Nå ble Parakand anklaget for det samme, og Parakand var en tidligere dødsdømt.
– Jeg forsto at saken mot meg kunne bli enda verre med min fortid, men det er menneskerettighetsadvokat jeg er. Jeg bestemte meg for å bli, selv om jeg skjønte at jeg ville bli arrestert. Men moren min nektet meg. Hun sa: «Nei! Du var fem år i fengsel. Jeg klarer ikke mer. Du må forlate landet.» Jeg visste jo at egentlig hadde hun rett.
Hun tok en rask beslutning. Natt til 9. april 2011 rømte hun. Hun tok ikke sjansen på å reise fra Teheran, der har de en liste over menneskerettighetsaktivister som henne selv på flyplassen. I stedet reiste hun 17 timer i bil til grensebyen Ormieh. Via den tyrkiske byen Van dro hun til Istanbul.
– Jeg trodde jeg skulle til USA. Men jeg snakket med Shirin Ebadi for å få råd. Hun sa: «Velg et europeisk land, helst Norge». Jeg ringte den norske ambassaden. De ba meg komme til Ankara.
Fant igjen venninne i Trondheim
Mannen fra ambassaden snakket persisk. Bare to, tre dager etter første møte, var visum klart, og hun skulle til Norge. Hun ble kalt til side av tyrkisk sikkerhetspoliti, men mannen fra ambassaden fikk forklart situasjonen, og Parakand fikk reise videre.
I Oslo ble hun møtt av en person med navnet hennes på en plakat og skysset hensynsfullt videre til Trondheim. I Trondheim var det to personer som tok imot henne, Beate fra kommunen og tolken.
Hun fikk losji på Comfort hotell og senere en fin leilighet i blomsterbyen på Moholt.
– Trondheim kommune har vært helt fantastisk, sier hun og legger ikke skjul på at erfaringen med Nav er mer delt.
Privatlivet er desto bedre. Da hun kom, viste det seg at en annen venninne, fribyforfatteren Asieh Amini og hennes familie, bor i byen.
– De er nesten som min egen familie.
Og så er det Arve.
– Vi er lykkelige sammen. Vi respekterer hverandre, vi er stolte av hverandre og vi stoler på hverandre.
Hun har lært seg å kjøre bil, har tatt teorien, nå gjenstår å kjøre opp. Hun har vært på Galdhøpiggen. Hun har fisket, bygget iglo, strikket selbuvotter. Og hun går på ski. Hun ler:
– Vi snakker aldri om hvor langt vi har gått. Vi snakker om hvor lenge vi har gått.
Men sykle har hun ikke lært. Jenter i Iran gjør ikke det.
Nå er hun en omreisende i menneskerettigheter. Hun reiser verden rundt og forteller om sitt og andres arbeid. Før jul skal hun til FN i New York og Los Angeles. Hun har vært i Washington, Italia, Sør Afrika, Irland, Frankrike, Belgia, Nederland, Tyskland, Sveits, Sverige og Danmark i tillegg til det norske utenriksdepartementet.
Men hun har ingen jobb i Norge.
– Jeg kan ikke språket godt nok ennå. Jeg skjønner at jeg ikke kan være praktiserende advokat. Men rådgiver burde være mulig. Jeg vil jo så gjerne være et pluss for dette samfunnet.
Helgas hovedsak i Ukeadressa om unger som ikke er redd for matte.