Regissør Christopher Nolan har prøvd å gi oss et innblikk i en av de store evakueringene under andre verdenskrig. En episk historie som absolutt gjør seg bra på kinolerretet.
«Dunkirk» starter idet britiske, belgiske og franske styrker blir omringet av tyske tropper ved kystbyen Dunkirk i Frankrike. Troppene er fanget på stranden mens fienden nærmer seg i faretruende fart. Dette er ikke en krig mellom to parter, men en kamp om å overleve.
Historien fortelles fra luften, fra havet og fra land. Her går det parallelle handlinger om hverandre. I luften sloss RAF Spitfires jagerfly mot fienden. På havet kjemper skip og småbåter lastet med sivile og militære. Stranda symboliserer britenes helvete. Britene kan nærmest se hjemlandet rett over havet, men fiendene angriper fra alle kanter. Hver gang de vil komme seg ut blir de tvunget tilbake av fienden.
Emosjonell apeuderholdning
De parallelle historiene gjør at man får et mer helhetlig bilde av evakueringen og man kan se fortapelsen og innsatsen på alle nivå. Nolan har på en eller annen måte klart å sy sammen historien gjennom å gjøre publikum til flue på veggen. I hvert fall det meste av tiden.
Handlingen følger ikke en lineær gang, og Nolan leker mye med tid og rom. Noe som til tider skaper forvirring. Han virker heller ikke så interessert i menneskene, eller de emosjonelle delene av redningsaksjonen. Stjernen i filmen er nesten selve handlingen, eller regissøren selv om du vil. Dialogen er kortet ned til minimalt med replikker og musikken er nesten mer fortellende enn dialogen.
Nært på karakterene kommer vi heller aldri. For Nolan gir oss ingen Jack og Rose i typisk, historisk filmstil og han kommer så vidt unna med det. For det er vel ikke slik at alle filmer trenger en sterk, personlig historie, men jeg sitter likevel igjen med en følelse av at det er noe som mangler. I starten kan det virke som at en av soldatene, Tommy (Fionn Whitehead) som vi knapt får vite hva heter skal følge oss gjennom filmen, men vi får ikke bli kjent med han eller noen andre.
Spiderman møter High School Musical
Uvanlig nok for en krigsfilm er aldersgrensen satt ned til 12 år. Filmen har flere intense scener, men på tross av bomber, drukning og skudd, kan jeg ikke ense en dråpe blod. Noe som gjør opplevelsen mindre brutal, men Nolan klarer å gi deg den nære, klaustrofobiske opplevelsen som soldatene opplever under vann. Det er nesten som om du kan føle at munnen din fylles med vann.
Med seg på laget har han også fått Hans Zimmer, som har laget enormt stemningsskapende musikk. Trommeslag som illustrerer klokken som tikker slik at du selv føler pusten stramme seg. Musikken gjør seg kanskje best i filmens mest heroiske øyeblikk, da de sivile i småbåtene kommer for å hente hjem de fortapte britene, men også når bombene sprenger centimeter fra hodene til soldatene. Da må du nesten holde pusten i håp om å ikke blir truffet selv.
«Dunkirk» er til tider fengslende og Nolan får deg til å føle at du nesten er blant soldatene på stranda, men det blir vanskelig å engasjere seg i historien. En av krigens store redningsaksjoner trenger en litt bedre historieforteller.
Sterk og vakker debutt