I helgen spilles i alt seks forestillinger av 19. episode av Trøndelags mest særegne friluftsteater på tunet i garden Kvelia i Lierne.

Det pleide å være et Nordtrøndersk fenomen, nå er «Pe-Torsa» et trøndersk fenomen. Etter å ha hatt ambisjoner om å oppleve dette stykket i mange år, passet det godt å lykkes i 2018, det første året i et samlet Trøndelag. Torsdag var det premiere på 19. episode i fortsettelsesserien om dagligliv på en gård i grenseland på 50-tallet.

Etter helgen vil nær 8000 publikummere ha opplevd årets stykke, det vil ha blitt omsatt for tre millioner i billetter, dvd-er, snus, smågodt og ikke minst tørkakjøttlapskaus.

Svingende entré: Odelsgutt Agust (Arvid Kvetangen) har fart på seg og er en handlingens mann, mens drengen Danel (Stein Rosten) har sine bekymringer.

Dette er ikke verst i en grend med noen hundre innbyggere, i skogen tett ved svenskegrensen, kanskje et av de minst tilgjengelige områdene i det forente Trøndelag. Men også en av de flotteste omdråene i Trøndelag.

Det er ikke et stykke for gapskratten, jo forresten, den kom unisont fra 1200 publikummere et par ganger i løpet av stykket. Men mest går det på jevn humring.

I forrige «episode» ble det oppdaget sterke tegn på munn- og klovsyke på Oppgår'n, og alle som begir seg mot sceneområdet i år, får beskjed om at de gjør det på eget ansvar. Det er unntakstilstand på gården, men det er det vel som regel, så befolkningen tilpasser seg.

Gode nyheter: Pe-Torsa (Kjell Tvetangen) og kona Serianne (Roland Aagård) på trappa, mens de øvrige gratulerer med gode nyheter fra fylkestannlegen. Eller hvem det nå var.

Pe-Torsa er ordfører i bygda og gårdeier, og spilles av stykkets forfatter Kjell Kvetangen. Odelssønn Agust (flott formidlet Arvid Kvetangen) er den mest dominerende personen i denne episoden. Gårdsfolket består ellers av mor Serianne (høyfrekvent formidlet av Roland Aagård med mer enn små hint til The Julekalenders Gjertrud) og hennes mor igjen Kersti (Karen Blomdahl). Herlig med en så til de grader forhatt svigermor!

Og ellers bugner det av familie, naboer, tjenestefolk, og ymse øvrighet. Og et band, frontet av vokalist Toril Gustavsen som også har skrevet musikken. De to rene musikkinnslagene i forestillingen var skikkelig fine.

Forestillingen foregår inne på tunet, men det er (til tider bokstavelig talt eksplosiv) aktivitet rundt omkring som blir formidlet gjennom strategisk plasserte høyttalere. Ellers liker denne gjengen godt å kjøre tidsriktig kjøretøy inn og ut av gårdsplassen, så hønene flakser.

Handlingen? Tja, hva skal man si? Er det munn og klovsyke på gården? Må de skyte sin beste melkeku? Blir det ungdomsklubb, får de besøk av det hyperpopulære svenske dansebandet? Får drengen Danel endelig tillatelse til å kjøpe bil i rasjoneringens tidsalder, eller må han lurekjøpe en doning i Sverige? Overlever svigermor også denne episoden? Hvem er årets hemmelige gjest?

Skal en sette tradisjonelle teaterfaglige premisser til grunn for vurderingen, er ikke dette blant de best strukturerte eller best spilte stykkene i omløp på en midtnorsk scene i 2018. Det går ganske tregt for seg i ganske lange drag, og handlingen er ikke all verden. Men det ligger en plan bak all omstendelighet, stykket har en retning;

Og så er det morsomt. Avgjort ikke så hysterisk morsomt som jeg hadde forventet ut fra tidligere rapporter. Men bortsett fra de opplagte buskis-elementene er dette dominert av lakonisk slentrende understatement-humor, som vokser etter hvert som du lærer karakterene å kjenne. Halvmorsomheter øker i verdi for hver gjentagelse. En leksikonopplysning om at «fasaner har en dominerende stjert» baller på seg gjennom forestillingen på drøyt to timer, for hver gang dette lures inn i dialogen blir det morsommere.

Mye å vaske: Odelsgutt Agust (Arvid Kvetangen) får mye bryderi i forbindelse med det mulige smitteutbruddet.

To timer og et kvarter er inkludert en pause på en halv time. Fiksjonens gårdsfolk på Oppgår'n på 50-tallet fremstår ganske så kaotiske. I «real life» og «real time» avslører de seg som særdeles strukturerte. Å besørge 1200 gjester på tunet går på skinner, og det gjør ikke minst forpleiningen. Knapt noen forlater åstedet uten å ha kjøpt en caps, en snusdåse eller en kortstokk, eller kanskje et samlet dvd-sett av de 18 tidligere episodene til en spesialpris på kr 3000.

Etter at «den moderne tid» har tatt oss alle, og det serveres rødvin og håndverksøl i pausen på hvert minste spel; er det godt å se at noen holder på tradisjonen. På Pe-Torsa serveres svart tørkakjøttlapskaus med saft til, og så sitter godt voksne menn oppe i amfiet og smugdrikker medbrakt øl.

Vi kommer gjerne igjen neste år, også vi.

Anmeldt av OLE JACOB HOEL