Dette er min absolutte favorittsetning i Bibelen. Vi finner den i Johannes-evangeliet. Det er Jesus selv som sier den. Den er så deilig, befriende og åpen, at man kan nesten ikke tro at det er i Bibelen den står, men det gjør den altså.

«I min Fars hus er det mange rom». Jeg snakker om den i hver eneste begravelse jeg har. Og maler bildet av en raus og romslig Gud som har plass til mennesker rundt seg, plass til meg og deg med alle noter og unoter hver og en av oss er utstyrt med. Gud tåler dem. Professor i teologi, Jacob Jervell, har en enda mer radikal oversettelse av denne setningen. Han mener at den korrekte oversettelsen er «I min Fars hus finnes rom for alle». Det åpner perspektivet fullstendig og gir oss virkelig noe å tenke på; vi som har en hang til å plassere hverandre innenfor eller utenfor både i dette liv og i det hinsidige. Enn hvis Gud ikke er sånn; at hun sorterer mennesker?

Raushet og gjestfrihet er sentrale kristne verdier. Og har alltid vært det. I de første kristne menigheter, hører vi om hvordan menighetene tok seg av de fattige og samlet inn mat til dem, gjennom å arrangere såkalte «kjærlighetsmåltider» – en forløper til nattverden. Kirken har en lang og god omsorgstradisjon gjennom bygging og drift av sykehus og andre omsorgsbaserte institusjoner. Visste du at det første sykehuset i byen vår ble etablert i middelalderen for syke, tilreisende pilegrimer inne i domkirka? I dag er det Kirkens Bymisjon som forvalter denne arven. «Vi ønsker oss en by som har rom for alle», har vært deres slagord gjennom tilstedeværelse i byen gjennom 25 år. Dette ser vi blant annet i arbeidet rundt Vår Frue kirke. I møte med rusmisbrukere, romfolk og arbeidsinnvandrere fra Sør-Europa, settes våre holdninger på prøve. Klarer vi å romme dette mangfoldet rett utenfor stuedøra vår? Klarer vi å se enkeltmennesket og dets ukrenkelige verdi bakom sjuskete klær og dunsten av fylla fra i går? Jeg tror vi må øve oss. For det er ikke sånn at det bestandig faller naturlig for oss. Tvert imot. Denne vinteren opplevde vi at det var helt umulig å finne noen som var villige til å stille lokaler til disposisjon for å etablere et midlertidig overnattingstilbud til fattige tilreisende. Selv om pengene var på plass, var det intet hus å oppdrive da kulda for alvor satte inn. Jeg glemmer ikke den fortvilte romkvinnen, som brøt fullstendig sammen framfor øynene mine, da jeg fortalte henne det. Hun var på min egen alder. Sammen med sin svigermor på over 70-år, måtte hun belage seg på å sove ute. Hjertet mitt krympet seg, da jeg så bort på den eldre kvinnen. Det var så uverdig. Hadde jeg vært kvinne for mine ord, hadde jeg tatt dem med hjem. Jeg gjorde ikke det.

«I min Fars hus finnes rom for alle». Det er fremdeles favorittsetningen min i Bibelen. Selv om jeg ikke alltid klarer å leve opp til den. Den utfordrer oss som enkeltpersoner, som kirke og som samfunn. Vi blir hver dag satt på prøve. Jeg tenker at den aller største prøven vi som sivilisasjon blir satt på, er hvordan vi håndterer strømmen av flyktninger som banker på døra vår og vil inn. Vår medmenneskelighet og våre verdier vil bli målt opp mot dette. Jeg registrerer at statsråd Listhaug med ujevne mellomrom stiller opp i media med kors rundt halsen og angriper kirken for å bedrive sosialistisk politikk, når kirkens ledelse uttaler seg kritisk til myndighetene i dette spørsmålet. Hun burde vite bedre; nemlig at kirkens oppgave til alle tider er å løfte fram verdiene raushet og gjestfrihet – uavhengig av regjering og politisk farge. Kirkens oppdrag er å se det enkelte menneske og tale hennes sak. Når enkeltmennesker i nød banker på kirkens dør, ja da har vi ikke noe annet valg enn å åpne den. Derfor erfarte vi også at flere mennesker gikk i kirkeasyl i forbindelse med regjeringens returnering av flyktninger over Storskog i januar. Det store paradokset er at én måned før hadde vi, for første gang på over 20 år, ingen kirkeasylanter. Alle som har øyne å se med, skjønner at det er regjeringens lemfeldige behandling av mennesker, som gjør at kirkeasylet plutselig gjenoppstår, som en absolutt siste nødløsning for alle parter. Kirken tar ansvar der myndighetene svikter.