Historien om hvordan Astrid Peschel Haanshuus endte opp på et fredet, prisbelønt gårdstun starter med Jonas. Bak enhver stor mann står en sterk kvinne, ja vel. Det er ingen tvil om at Astrid skal ha sin del av æren for stedet hun bor på. Men vi må allikevel starte med Jonas, hennes kjære, som døde høsten 2013, nær 90 år gammel. Jonas Gill Haanshuus. Fylkeskonservator i Sør-Trøndelag i 25 år. En sterk forkjemper for bygningsvern i en tid da vedtak om sanering av byens gamle trebebyggelse ble sett på som politisk handlekraft. Kjent for våre voksne lesere som den som sto i spissen for folkeaksjoner og fakkeltog for å bevare gamle bygninger som Sommergården og Tukthuset. Hans eget, private bevaringsprosjekt lå imidlertid utenfor byens grenser. Nærmere bestemt i Sokndal.

Ville redde slektsgården

Slekten Hanshus kom fra en gammel, ærverdig gård. Vi skal så langt tilbake som til Jonas’ tippoldefar, men unge Gill Haanshuus skal like fullt ha kjent tilhørighet hit da han besøkte slektsgården for første gang i 1957. På den tiden var et nytt gårdstun under oppføring, og planen for det gamle skal ha vært å rive eller brenne det. For å gjøre en svært lang historie litt kortere: Oslo-mannen Jonas kjøpte et firkanttun i fullt forfall, med bygninger av tømmer fra 16-, 17- og 1800-tallet. Tak manglet delvis, men tiltak var det ekstremt mye av. Siden 90-tallet har Gammeltunet Hanshus hatt status som det best bevarte firkanttunet i Trøndelag.

– Gården ble fredet i 1967, med den tilførselen av kulturvernmidler det medførte, og restaureringen tok for alvor til i 1968, forteller ekteparet Haanshuus’ venn og hjelper Dag Sagafos. Hans første besøk til Hanshus var da han som arkitektstudent skulle måle og tegne opp bygningene på oppdrag for Riksantikvaren i 1975/76. Siden er besøkene blitt mange, arbeidstimene likeså.

– Først da en moderne kårbolig bygd av gammelt tømmer ble reist i 2008, regnet Jonas og Astrid seg som ferdig med restaureringen, sier Dag. Det har vært rom for rom, bygning for bygning, år etter år, tiår etter tiår.

Livets humpete landevei

– Vi brukte absolutt alt vi hadde og alt vi var, forteller Astrid, litt senere, mens hun øser opp sodd til sine gjester. I likhet med Dag kom hun til Hanshus midt på 70-tallet. Jonas ble skilt fra sin første kone og fortsatte på livets humpete landevei sammen med Astrid. Historien om paret og eierforholdene på gården kan fortelles med mange avstikkere. Vi lar selve gårdstunet være hovedveien denne gang og holder oss på den.

Gammeltunet i Sokndal var stedet paret dro til straks det var mulig å komme fra jobbene i Trondheim.

– Jonas benyttet hvert øyeblikk til arbeid. Også i bilen – jeg var kontordame i passasjersetet og noterte og skrev etter Jonas’ diktat. Han hadde alltid nye planer og ideer, sier Astrid. Mens han så på gården som et levende museum, etablerte hun en praktisk drift med utleie av overnattingsplasser og selskapslokaler.

1700-tall og 70-tall i salig blanding

Det er med en viss ærefrykt vi åpner døra inn til hovedlåna, der Astrid og Jonas bodde helt til helsetrøbbel skapte behov for en mer moderne bolig på ett plan. Dimensjonene på tømmerstokkene forteller om en annen tid, da flere hundre år gamle trær ble spesielt blinket ut før de ble felt. Lukta av tjære får oss til å tenke på gamle dager og sommeridyll. De i alt sju bygningene rammer inn tunet slik at du knapt kan ane at 2015 finnes utenfor der et sted. Så ja, vi har følelsen av å være på et museum. Derfor er det noe uventet når vi ti minutter senere snubler over en kjøkkeninnredning fra 70-tallet. Det tydeliggjør at et liv har vært levd i denne låna, også i vår tidsregning. Men først vender vi blikket til venstre når vi kommer inn. Mot finstua. Et stasrom av den gamle storgårdstypen. Med vegger hvor det grove tømmer er gjemt bak vakkert panelhåndverk, kronet med pilastre og kapiteler. Med et stort spisebord midt på gulvet, skrivepult ved den ene veggen, klaver ved den andre. Vakre, elegante stoler og sofaer langs den tredje. Dette var nok et av rommene Toppen Bech falt for da hun besøkte gården for å lage et program til serien «Herskapelig» rundt tusenårsskiftet. Skjønt, det finnes mange andre rom å få hakeslepp av også. Både i låna og i de andre husene.

Punktum for arbeidet

Foruten låna består tunet av stall, låve, stabbur, onnbu, kårstue og ei årestue, altså et hus i middelalderens byggeskikk, med ljore i taket og åpent ildsted midt i rommet. Årestua er nybygd i gammelt tømmer, med rekonstruert inventar.

– Jonas var i sitt ess når han kunne sitte ved ildstedet her og formidle all sin kunnskap om gammel byggeskikk, forteller Dag, etter at vi har bøyd oss doble for å komme inn i årestua. Det er ikke just universell utforming på den gamle bygningsmassen. Vi snakker bratte trapper og lave dører. Men sjarm og sjel i enorme mengder. Og altså noen islett fra 70-tallet, der Astrid og Jonas skaffet seg det de trengte for å leve og drive gårdstunet. Bad. Kjøkken. Slikt noe. Unntaket er den moderne kårstua på utsiden av tunet. Her er det gjennomført, ny livsløpsstandard. Tømmervegger. Speilpanel med pilastre på stua. Men alt på ett plan, lettstelt, med brede dører og dørstokkfritt. Denne bygningen var den siste arkitekten Jonas tegnet. Den satte et punktum for arbeidet.

– Det har vært en enorm jobb. Jonas brukte livet sitt på dette. Men jeg tror ikke han kunne tenkt seg å bruke det på noe annet, sier Astrid. Fortsatt kan hun sitte inne på låven, på toppen av låvebrua, og bli helt henført over synet av det ferdige tunet. Av tanken på at de greide å få det til. At Gammeltunet på Hanshus står der.