De siste ukene er det lansert, vurdert og omtalt planlagte investeringer i vei på Vestlandet og vei og bane på Østlandet som i sum beløper seg til flere hundre milliarder kroner. Det skal vurderes en rekke alternativer for bru og/eller enda en tunnel under Oslofjorden. En slik løsning vil gjøre det lettere å knytte sammen områder sør for Oslo, men det kan bli dyrt. Veldig dyrt. En bro kan koste opp mot 60 milliarder kroner. Et slikt beløp kunne ha løst de fleste samferdselsutfordringer i Midt- og Nord-Norge.
En enstemmig transportkomité på Stortinget mener det må bygges ny motorvei gjennom Asker og Bærum. Alle som har opplevd de daglige køene ut og inn av Oslo, forstår behovet for ny vei i den mest folkerike delen av landet. Og hovedstaden trenger ny tunnel for å kunne utvide kapasiteten på Norges eneste undergrunnsbane. I bibelen for prioriteringer av samferdselspenger, nasjonal transportplan, står utbygging av intercity-tog på Østlandet i et av de første kapitlene. Fellesnevneren for alle disse prosjektene er at de vil koste ubegripelig mye penger.
Selv om det kan virke slik noen ganger, er det ikke bare på Østlandet det bor folk. Ifølge Aftenposten åpner samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen (Frp) for at det ikke skal være én, men to hovedveier mellom Oslo og Bergen. Det var et svare strev da E16 over Filefjell på 90-tallet omsider ble valgt som formell hovedvei. Men mesteparten av trafikken går andre strekninger.
Samferdselsstatsråden har tidligere uttalt seg tydelig om at det ikke kommer på tale å ruste opp mer enn én av de fem aktuelle strekningene mellom øst og vest. Etter å ha fått massiv kjeft, har Solvik-Olsen flyttet frontlinjen. Nå sier han at vi ikke kan ha mer enn to hovedveier. Det er ikke godt å si hvordan det ender, men når røyken har lagt seg og argumentene har stilnet, er det ikke utenkelig at staten har forpliktet seg til å bruke titalls milliarder på flere veistrekninger mellom øst og vest.
Vestlendingene vil selvsagt si ja takk, begge deler. Noen av planene er halsbrekkende og omfatter firefelts motorvei i tunnel gjennom Haukelifjell. En biltur Bergen – Oslo skal kunne gjøres på 3,5 timer. Beskjedenhet har som kjent aldri vært en bergensk disiplin.
Derimot kan en beskjeden trønder bli usikker og nølende i møte med godt begrunnede planer andre steder. Skal det bygges veier, tunneler, bruer og baner i øst og vest for flere hundre milliarder kroner, vil samferdselsprosjekter andre steder i landet bli skjøvet bakover i køen. Det er også i stor grad de samme entreprenørene og maskinene som må gjøre jobben.
I gamle dager ble det tent varder når fare truet. Nå kunne det ha lyst varder over hele Trøndelag. En rekke vei- og baneprosjekt er avhengig av statlige penger for å kunne flytte planer fra skrivebord og møteprotokoller ut i den virkelige verden. E6 fra Tonstad til Oppdal er nokså trygg. Verre er det med en rekke andre samferdselsplaner i landsdelen. Det trengs statlige milliarder til ny godsterminal, elektrifisering av jernbanen nord for Trondheim, inkludert Meråkerbanen. Det er nødvendig med store penger for å kutte reisetiden på vei og bane mellom Steinkjer og Trondheim og for at RV 17 fra Steinkjer til Namsos skal få akseptabel standard. Her kan også nevnes E6 fra Grong til Nordland grense. I tillegg er det mange andre samferdselsprosjekt der behovene er utvilsomme, men befolkningsgrunnlaget mindre og oppmerksomheten enda lavere.
Hvis vi legger til grunn at oppmerksomhet i nasjonale TV-medier er avgjørende for å få noe gjennomført, er kampen nærmest tapt allerede. En sak om behovet for å elektrifisere Meråkerbanen har like stor sjanse til å få plass i Dagsrevyens sendeskjema som en snøball på et veldig varmt sted. Derimot er det ikke utenkelig at bru over Oslofjorden når opp. Og det er rett og slett sannsynlig at det som fortsatt er Norges viktigste fjernsynsprogram vil ha flere saker om behovet for bedre vei gjennom Asker og Bærum.
Det er heller ingen grunn til å kaste bort penger på veddemål om at NRK vil være tause om veiplaner mellom øst og vest.