En akustisk gitar og en trompet. Mer trenger man ikke for å trollbinde et lokale, ikke en gang midt under en jazzfestival der inntrykkene ellers er mange og sterke.
Når man løper fra konsert til konsert under en travel jazzfest, kan en stillferdig duo med akustisk gitar og trompet først fortone seg tam. Hvor er alle vokalistene, blåserne, gitarene og trommene, kan man tenke.
For meg var det slik i bare noen sekunder i Dokkhuset. På scenen satt den 76 år gamle amerikaneren Ralph Towner, som i sin tid hadde en posisjon som en av verdens fremste jazzgitarister, og den 55 år gamle italienske trompetisten Paolo Fresu, som har deltatt på over hundre innspillinger med en rekke internasjonale jazzartister.
De spilte lavmælt og ettertenksomt, men hadde ingen problemer med å nå fram til den godt besøkte salen der folk satt dørgende stille. Towner spilte gitar og baritongitar, Fresu trompet og flygelhorn, og det ble øyeblikkelig klart at de behersket instrumentene sine fullt ut.
De forsøkte aldri å imponere, men demonstrerte hele veien en dyp innsikt i det faktum at et instrument bare er et middel for å nå et annet mål; nemlig å skape klanger som betyr noe, som gjør inntrykk.
Det lyktes de med på en strålende måte. Duoen spilte særpregede Towner-komposisjoner og jazzklassikere i helt egne versjoner. Gitar- og trompettonene filtret seg uansetrengt og harmonisk inn i hverandre, og musikken ble aldri stillestående, men bød stadig på små, overraskende nyanser.
Før et nesten lystig ekstranummer, oppsummerte de hele konserten i Towner-komposisjonen «A Sacred Place», et så vakkert stykke musikk at selv de som stiller seg tvilende til om det finnes noe som er hellig, begynte å vakle i tvilen.
Det var nakent, sart og sårbart som selve livet kan være. Det var 70 vakre, vederkvegende minutter som gjorde godt.
