Så er det bare oss to igjen i det som nyss het påskefjellet: En drivhvit harepus, dessuten undertegnede - en godt voksen skiløper både litt på etterskudd og på overtid.
Det er nå – etter påske at påskefjellet er på det beste. Ingen knatrende snøscootere med hujende ungdommer iført konjakkflaske og champagne i lav ferdigstillling. Bare oss to fredsommelige «attgløymer», i et paradis med garantert skjult innskudd. Dessuten er det ingen som ser oss – det viktigste for mange når påskefjellet lokker!
For det som har skjedd de siste par tiårene, er at friluftsliv, kanskje enda mer løp og renn, på en måte også har «gått på børs», ikke ulikt overklassens gamle seilaser i Frognerkilen. Også på nye arenaer er det er viktig å se og bli sett.
Og da nevner jeg ikke den første katastrofale avlysningen av Birkebeinerrennet for få år siden – selveste Birken – på grunn av snømangel. Det rammet tungt – slik løssalgspressen beskrev det – de herskende klasser fra næringsliv og børs, med pulsmåler og konsentrert intervalltrening bak seg, enda de regnet med «å perse», som det gjerne heter. Derfor kom det heller ingen – det vil mer presist si – familie, pelskledde koner og inviterte venner og så på. Tilnærmet bortkastet med andre ord for de som vil se og bli sett.
For nå er det vel bare å innse: Miljøforandringene rammer hardt og varig slik alle solemerker peker mot, og ikke er et slags forbigående fall på – skal vi kalle det værbørsen for å bruke et aktuelt uttrykk– et slags Mikkjel Fønhus’sk forbigående «Skrik i fra Kvervilljuvet». Ikke så mye å bry seg om. Det med naturen ordner seg nok – det har vi sett – eller rettere sagt – trøstet oss med så ofte. Er det ikke sånn da..?
Noe vanlig løp er det ikke, men snart «mister» jeg haren som det heter i annen sammenheng. Jeg blir alene i en slags ettertankenes taushet – ingen liten luksus i vår tid, spør du meg.
Minnene kommer lett når man går slik alene: Hva hendte egentlig med de fleste av oss som kom fra såkalte vanlige hjem og fra «påskehytter» på 15-20 kvadratmeter snekret på en gammel setervoll av en far og tre kompiser. Det var det som het noe så gammeldags som dugnad. Men tidene forandrer seg som kjent. Den nye oljevelstand veltet innover Fattig-Norge og vi lot oss mer og mer merkantilt og økonomisk forføre.
Tankene vandrer vidt slik de ofte gjør når vi går i fjellet, og jeg spør: Når lot vi oss gjemme bak et skanseverk av dyre merkevarer og «flashy» sosiale rutiner, ytre beskrevet som om vi var med i kampen om en slags forloren «gullkalv», en nyvunnet «lykke» som etter hvert ble målt i kvadratkilometre parkett, nesten ubrukte seilbåter i døsig opplag, adgang til private badestrender, vinslott i Frankrike og weekend i New York. Vi som hadde hatt våre enkle riter, vår trygghet rundt det som bare langsomt – og i fellesskap – forandret seg, og som ikke var så himmelstormende endringsorientert nærmest for enhver pris. Det var alt dette vi trengte eller behøvde, som det ble sagt.
Og det stoppet ikke her: Vi som i speider’n hadde lært oss å semaforere, et for lengst glemt system for optisk signalering med to håndflagg fra for ekempel fjelltopp til fjelltopp (tenk det!), sto plutselig midt oppe i Facebook-underet – i dag ikke bare et revolusjonerende kommunikasjonssystem – men et slags selskapsrom, kan man si, for hat, trusler og groteske voldsskildringer. De yngste under 25 år er allerede langt på vei bort fra Facebook mot sosiale medier med filmer med enda mer lemlestelse, umenneskelig råskap, blod, innvoller og gørr.
Likevel fins det håp, et helt nytt håp etter at 376 – og jeg gjentar gjerne trehundreogsyttiseks – journalister fra mange land – satte seg ned for å avsløre den økonomiske svindelen med skjulte innskudd i såkalte skatteparadiser. Resultatet er både oppsiktsvekkende og gledelig. Det siste ikke for den islandske statsminister – for ham gikk gardinen ned. Det ble forbilledlig avslørt på direktesendt tv.
Sjelden har jeg som gammel journalist og tidligere leder av Pressens Faglige Utvalg gledet meg mer. Vær Varsom-plakaten handler i det vesentligste om pressens samfunnsoppgaver, ikke om underholdning.
Dessuten: – Det hjelper med samse tak, som de gamle rallerne sa når de med bare håndkraft flyttet en jernbaneskinne på mange tonn!