Om få år vil trøndertunet være et unntak og ikke en regel i vårt kulturlandskap. Å komme til Trøndelag blir snart som å komme hvor som helst.

For hvert historiske gårdstun som rives, svekkes stedets egenart, mener artikkelforfatteren. På Myhr Vestre på Skatval har eierne pusset opp trønderlåna. Foto: jens petter søraa, Adresseavisen

Tenk deg en sommerdag på sykkel. Du triller gjennom et dalføre med tett skog. Med ett åpner landskapet seg til et vidt åkerland. Fra veien leder en bjørkeallé mot en høyde hvor en langstrakt, hvitmalt trebygning rager over åkrene. Bak denne danner rødmalte stabbur, eldhus og en stor vinkellåve et tett lukket tun. Et trøndertun.

Slike blikkfang finner du fortsatt i store deler av vår landsdel. Landskap, byggeskikk og beplantning danner et regionalt særpreg som forteller deg at du er på et bestemt sted. Det trønderske kulturlandskapet med spredte gårder og enhetlige firkanttun ble utviklet i løpet av 1800-tallet. Hamskiftet i bondesamfunnet brøt opp de landsbypregede klynge- og rekketunene og gårdene ble flyttet til de teiger som hver bonde eide. Samtidig begynte den første generasjonen med selveiende trøndere å kopiere embetsmannsgårdenes arkitektur. Resultatet ble en monumental og lokal utforming av gårdsbruk. Nå står dette særegne landskapsbildet for fall.

Etterkrigstiden hadde helt andre idealer enn det regionalt særegne. Den internasjonale stilen innenfor arkitektur ble etablert som norm og har vist seg å være slitesterk. Fortsatt er det slik at det aller meste som bygges i byene kunne ha blitt bygd hvor som helst i verden. På landet kan man hevde at boligbebyggelsen i større grad har norske karakteristikker, men det regionalt og lokalt særegne forsvant etter krigen. Trønderlåner ble erstattet av moderne ferdighus som så likedan ut på Innherred som i Finnmark og på Vestlandet.

Den lille bevaringsbølgen som preget 1980- og 90-tallet ser også ut til å ebbe ut. 1960-tallets framskrittsoptimisme er erstattet av en ny teknologioptimisme med energieffektivisering som hovedgud. Nå rives trønderlåner igjen i like stort tempo og med samme dedikasjon som på 1960-tallet. Og fortsatt er boligene som erstatter det gamle fullstendig blottet for et regionalt særpreg. Resultatet av denne utviklingen er at Trøndelag ligner mer og mer på alle andre steder enn seg selv. Og hva er egentlig bra med det?

Vi valfarter fortsatt til de delene av Norge og Europa hvor det særpregede møtet mellom bygninger og landskap har fått lov til å bestå. Reiselivs-, mat- og drikkenæringen har de siste ti årene arbeidet på spreng for å fremme det kortreiste og lokalt særegne i opplevelser og smaksbilde. Dette kan beskrives som en av vår tids store satsninger og det har forandret vårt forhold til opplevelser, mat og drikke radikalt.

Midt oppi denne bølgen er det helt absurd at steder som ønsker å selge sitt særpreg ikke arbeider mer aktivt for å bevare den viktigste komponenten, nemlig kulturlandskapet. Enda mer absurd er det at de fleste arkitekter ikke i større grad forstår sammenhengen mellom tidens ønske om det ekte og regional særpregede og sitt eget virke på tegnebrettet. Det hadde nemlig vært lettere å leve med tapet av 1800-tallets trønderske kulturlandskap dersom det hadde blitt erstattet av et annet formspråk som er særegent for vår region.

Smaken, lukten og lyden av Trøndelag kan aldri erstatte synet av Trøndelag. Et steds hovedpreg har alltid og vil alltid dannes av møtet mellom bygninger og landskap. Skal Trøndelag fortsatt ligne mest på seg selv og ikke på alle andre steder må politikere og formgivere begynne å forstå sammenhengen mellom egen unnfallenhet i byggesaker og tapet av lokalt og regionalt særpreg. For hvert historiske gårdstun som rives, svekkes stedets egenart. I alle fall når det erstattes av bygninger som ikke har noen formmessig tilknytning til stedet eller regionen. Den totale mangelen på vilje i vår tid til å bevare kulturlandskapets særpreg er slik sett den største trusselen mot Trøndelags identitet.

Skal et sted lykkes med å rendyrke sin egenart må det arbeides like samvittighetsfullt med nybygging, bygningsvern og landskapspleie som med mikrobrygging og osteproduksjon.