«Norsk film har tatt seg veldig opp», fastslår Knutsen & Ludvigsen drøyt midtveis i «Knutsen & Ludvigsen og den fæle Rasputin». Det har de nok rett i. Særlig hvis vi sammenligner med den forrige kinofilmen, Ola Wingers «Knutsen og Ludvigsen» fra 1974, hvor universet var flyttet ut av det trønderske, med Harald Heide Steen jr. og Rolf Just Nilsen i hovedrollene.

LES MER (PLUSS): Nå vil de lage film nummer to

Det beste med «Knutsen & Ludvigsen og den fæle Rasputin» er at den både framstår som en herlig hyllest til Knutsen & Ludvigsen og en morsom historie med dem og musikken deres. For kjennere av sangene og univeret kan det faktisk kreve litt tilvenning å bli fortrolig med filmen. Fordi John Brungot og Herman Sabado gir stemmer til hovedpersonene så tett på Øystein Dolmen og Gustav Lorentzen i frasering og typetegning, at filmen virker som snytt ut av originalene.

Tolkningen og framstillingen av de to fyrene som bor i en tunnel, blir en stadig større styrke ved filmen. Typene er nemlig enda bedre enn historien. Filmen gir rom for avsporingene, galskapen, tøyset, men også varmen og den melodiøse musikaliteten som kjennetegner Knutsen & Ludvigsen-universet. Til norsk familiefilm uten like, sannsynligvis minst like morsom og underholdende for store som for små.

Rasmus A.Sivertsen, som har med seg Rune Spaans i regi, styrker sin posisjon som en nye norske kongen av animert familieunderholdning på kino. Etter fin vekst gjennom «Kurt blir grusom»(2008) og to litt undervurderte filmer med Pelle Politibil, traff han et enda større publikum med «Solan og Ludvig - Jul i Flåklypa» i 2013. I detaljrikdom og humor står ikke denne tilbake for den.

Det spørs om det noen gang har vært laget en norsk film som dyrker den trondhjemske tonen som «Knutsen & Ludvigsen og den fæle Rasputin». Den er det Brungot og Sabado som står for. Selve handlingen utspiller seg nemlig hovedsakelig på vei til og i Bergen. Framstillingen av bergensere som menneskelige breiflabber i branndrakt med paraply er et syn både for trøndere og andre.

Historien skildrer en forelsket Ludvigsen og hans følgesvenn i forsøk på å redde faren til en ung kvinne(Siri Nilsen) fra en bergensk skurk med plan om verdensherredømme. Nordnorske gnagere og skjelett fra Toten gir filmen et slags Norge Rundt-preg, forsterket i en umotivert, men fin musikkvideosekvens til «God morgen, Norge».

Skurken Rasputin er svakeste ledd i en historie hvor reisen og typene er best, morsomst og den egentlige hovedsaken. Farger, miljø og musikk er fint balansert, med nok rom for detaljer og overskudd til at filmen får et befriende element av kreativ galskap. En ingrediens det sjelden gis rom for i norsk familiefilm. Her dukker det opp stadig vekk, til langt bak rulletekstene.

Det vises og merkes at filmen er laget av dyktige folk i alle ledd, med genuin kjærlighet til Knutsen & Ludvigsens univers. Hvordan den fungerer for barn og voksne som ikke kjenner typene eller sangene er ikke godt å si, men som animert norsk familiefilm kombinerer den overskudd, humor og varme på et vis som vil glede mange.