Skole er viktig og det viktigste i skolen er læreren.
Utdanningsminister Røe-Isaksen har forstått dette og vil prøve ut metoder for å gjøre gode lærere bedre. Men her i byen sitter politikere og skolebyråkrater på gjerdet og venter på at det skal gå over. Det har ikke trondheimskolen råd til. For lærere rundt 35 vil helst være i skolen – hvis de de får det som de vil. Og det handler ikke bare om lønn. De ønsker seg også status, anerkjennelse i og utenfor skolen, mastergrad og nye utfordringer. Det bør ikke politikk og ideologisk uenighet stå i vegen for.
2. februar inviterte ministeren alle landets kommuner til å delta på utprøving av funksjon som lærerspesialist. Det betyr at dyktige og erfarne lærere får nettopp det de trenger for å stimulere til at de blir i læreryrket. Innholdet i det regjeringen gjør for å skape karriereveger for lærere kan selvsagt diskuteres. Retning, innhold og verdigrunnlag er det mulig å være uenig i, men målsetninga om å hjelpe «lærere som ønsker profesjonell videreutvikling uten å gå over i administrativ stilling» er, etter min mening, flott.
Da jeg var fersk lærer i 1993, starter vi «Foreningen Unge Mannlige Pedagoger i Trondheim» (FUMPT). Foreningen bestod av energiske, entusiastiske og talentfulle lærere som møttes en gang i måneden for å diskutere skole og pedagogikk. I begynnelsen var nok entusiasmen langt større enn kompetansen. Den australske skoleforskeren John Hattie har seinere slått fast at selv de beste lærerne er under middels de første årene av sin lærerkarriere. Men talent og innsats var det mye av, så mye at vi etter hvert ble dyktige lærere – de fleste av oss i barneskolen. Men da vi nådde toppen av lønnsstigen og ønsket nye utfordringer, forlot nesten alle elevene og klasserommet – og flyttet inn på kontor. Nå er diskusjonene flyttet til skoleledertreff og rektormøter.
For frafallet av lærere i aldersgruppa rundt 35-40 år er ikke bare en sær sak Danmark opplever som resultat av verre arbeidsforhold. Det er også en sterkt undervurdert bidragsyter til Norges framtidige lærermangel. Om fem år vil det mangle 23000 lærere i Norge, og da har vi ikke råd til å miste flere 40-åringer!
Erfarne lærere har nemlig ofte kommet langt i didaktisk refleksjon, har relasjonskompetanse og er dyktige klasseledere. Mange av dem ønsker å utdanne seg videre, gjerne gjennom regjeringens svært attraktive finansieringsordning i det politiske prestisjeprosjektet «lærerløftet». I dag velger imidlertid få av dem studier på mastergradsnivå. De bygger i stedet utdanningen videre med flere fag gjennom studier normert til et år. De som tar mastergrad, velger for ofte retninger som gjør at de utdanner seg vekk fra klasserommet og inn i lærerutdanning, forskerstillinger eller i skolelederstillinger. Det gjør de altså finansiert av staten. Dette kan umulig være god politikk.
Spesialistlæreren må ha mastergrad i god undervisning for nettopp å undervise. Han må drive systematisk forbedring av praksis i samarbeid med sine kolleger. Han må forplikte seg til å bidra i skolens kollektive utvikling. Han bør rett og slett være spesialist som allmennlærer. Det vil gi enda bedre undervisning og vil gagne både elevene, skolen og den enkelte lærer. Det vil også gi nye lærere forbilder.
Ideen om spesialistlærere etter modell fra blant annet helsevesenet reiser flere vanskelige utfordringer. Den politiske høyresidens hang til subjektive kriterier og differensiert lønn er uvant i skolen, som tross alt er befolket av mange med sympatier på den politiske venstresida. Utdanningsforbundets svar er å peke på en utvikling av det allerede eksisterende kompetanselønnssystemet og objektive kriterier. Denne metoden er grunnfestet i organisasjonens arbeid for å løfte alle lærere jevnt oppover.
Spørsmålet er om partene står i fare for å havne i hver sin veigrøft på grunn av ideologisk overstyring.
Jeg har allerede diskutert disse mulighetene med lærere på Kolstad skole en stund. Flere av skolens dyktige lærere har nådd toppen av lønnsstigen og har fem års høyskoleutdanning. Men det er ikke i første rekke lønn de snakker om når de snakker om framtidas karriere. De er opptatt av å få ny utfordringer i jobben sin. De vil delta i utvikling av klasseromspraksis sammen med dyktige kolleger og veilede studenter og medlærere i klasserommet. De ønsker å lære mer og få anerkjennelse for sin kompetanse internt og eksternt.
Derfor bør politikere og rådmannen i teknologihovedstaden snu og delta i utprøvingen av spesialistlærere. Skolen og rådmannen vil sammen kunne finne den tørre, trygge midten av veien som fører raskest fram. Skolen er for viktig til at ideologisk eller politisk prestisje skal bremse utviklingen. Og nettopp den påvirkes best ved å delta i den.