Mye tyder på at en del leger – og det gjelder kanskje særlig spesialister – ikke er i stand til å formidle fortrøstningsfulle budskap til syke som befinner seg i en vanskelig livssituasjon.
Jeg lurer på om noe av årsaken kan være mangler i selve spesialistutdannelsen. Eller er det rammebetingelsene i selve sykehussystemet som er med på å skape problemer i forholdet mellom lege og pasient? Jeg vil beskrive to eksempler som jeg har inngående kjennskap til:
Person A døde etter en lang kamp mot kreft bare 52 år gammel. Hun fikk en vanskelig avslutning på livet. I ni år gikk hun med brystkreft. Den spredte seg etter en tid til skjelettet. Det var tøft både for henne og hennes nærmeste. Men hun beholdt håpet og kjempet for livet. Spiste sunt, levde sunt. Fikk cellegiftkurer og strålebehandling. Hun kontaktet også alternative behandlere som ga henne et håp – en stund.
Hun hadde kontakt med en kreftspesialist som, når det begynte å gå mot en kritisk fase, fortalte på en svært direkte måte at det ikke var noe håp. Denne beskjeden tok fra henne livsmotet og nattesøvnen. «Selv om han så at jeg hadde min siste sommer, kunne jeg ikke bare hatt den i fred?» skriver hun i dagboka si. Kunne hennes siste måneder hatt en bedre livskvalitet?
Jeg er klar over at legene her står overfor en vanskelig balansegang, for det er noen pasienter som ønsker å få en så klar beskjed, eller gjerne et så eksakt tidspunkt som mulig for når de kan regne med at det er slutt. For denne gruppen kunne denne legen muligens ha fungert tilfredsstillende, men for person A ble det på alle måter en vanskelig beskjed. Hun følte at legen ikke skjønte den betydning som håpet og troen har som livskvalitet.
Person B kom ut for en lege med en tilsvarende mangel på psykologisk innsikt i forbindelse med en alvorlig skade på det ene øyet. Øyespesialisten kunne fortelle at det var en irreversibel skade. Dessuten ble det sagt på en utilslørt måte at man ikke visste hvordan dette kunne utvikle seg. Tilstanden kunne med andre ord bli verre, og det kunne også skje med det andre øyet. På forespørsel om skaden hadde noen betydning for hans ferdsel i trafikken, ble det svart at person B ikke kunne kjøre bil i det nærmeste halvåret. Altså en diagnose som på alle måter var med på å sende person B inn i en depresjon. Han gikk noen svært dårlige uker i møte. Heldigvis hadde han kontakt med legevenner som innstendig oppfordret han til å søke en «second opinion». Han kontaktet derfor en annen øyelege.
Denne spesialisten uttrykte seg på en helt annen måte. Han var mer medfølende, sendte person B til forskjellige typer undersøkelser slik at han ble forsikret om at det ikke var noen annen form for skade. Han satte også pasienten i gang med et behandlingsopplegg på Ullevål sykehus. En behandling som ser ut til å gi god effekt. Legene kommer med relevant informasjon og inngir tillit. Person B er nå i en langt mer optimistisk fase enn det han var tidligere. Og han er dypt takknemlig overfor spesialisten som kunne gi han en noe annen sykdomsbeskrivelse, og samtidig gi han tro og optimisme med tanke på framtida.
Den første øyespesialisten kunne kanskje sitt fag, men han kunne ikke gi håp og oppmuntring. Dessuten er det mye som tyder på at han tok feil i sine mest pessimistiske forutsigelser. Person A brukte det siste halve året av sitt altfor korte liv til å kjempe med en depressiv sorg som legen kanskje kunne gjort mindre dyptgripende. Men han gjorde vondt verre på grunn av en usensurerte fremstilling av hennes sannsynlige sykdomsforløp. Han hadde nok rett i sin diagnose, men han feilet når det gjaldt å formidle det han så.
Jeg vil spørre om ikke helsepersonell bør være mer opptatt av å kunne tolke pasientens bakenforliggende budskap? Bør de ikke i større grad forsøke å forstå hva pasientene ønsker å vite? Ja, selv når pasienten ber om et ærlig svar bør vel dette gis med den nødvendige omsorg og empati. Jeg forventer mer av en spesialist enn at han kan gi pasienten en innsikt i sin naturvitenskapelige forståelse av et sykdomsforløp. Og jeg spør meg selv i hvilken grad spesialistutdannelsen ivaretar slike ferdigheter? Noen pasienter har ikke behov for å vite alt det legen ser. «Jeg hadde et lite telys av et håp, men han blåste det ut», skriver person A i sine dagboksnotater.
Min påstand er at det er nødvendig, men ikke tilstrekkelig, for en spesialist å forstå sykdomsbildet. Minst like viktig er det å prøve å forstå psyken hos pasienten. Det er ikke alltid livets lengde som betyr mest. Viktig er også kvaliteten på den tiden pasienten lever. Person A fikk ikke noen forlenget livslengde ved å bli presentert for en brutal sannhet som ikke var gjennomsyret av omtanke og empati. Budskapet fra den første legen til person B, bidro heller ikke på noen positiv måte i forhold til hans lidelse. Disse eksemplene er dessverre ikke enestående. Etter hvert som jeg har beskrevet disse to personenes erfaringer, får jeg høre stadig flere lignende historier.
«Jeg håper jeg ikke har lidd forgjeves», uttalte person A helt mot slutten av sitt liv. Hvis beskrivelsen av hennes skjebne kan bidra til en debatt om legers kommunikasjon med sine pasienter, vil det gjøre hennes altfor tidlige død mindre meningsløs.
Jeg vil spørre om ikke helsepersonell bør være mer opptatt av å kunne tolke pasientens bakenforliggende budskap?