Alf-Egil Bogen skal snart fortelle om advarselen han mottok på SMS på førtiårsdagen. Deretter, når vi er kommet inn i huset:

- Jeg var heldig under oppveksten, hadde to foreldre som ikke ante hva jeg holdt på med!

Vi skal forstå hvor sanne de er, disse ordene om oppveksten. Fortellingene om sprengstoffet i hagen, om den sjølmekka radioen med ulovlige fm-sendinger som bragte politiet på døra. Sånne ting. Det er da vi skal skjønne at Alf-Egil Bogen er et produkt av sin barndom.

Og at det bare kunne være et spørsmål om tid før mylderet i hodet måtte resultere i en eller annen genial dings som skulle erobre verden.

En ganske ualminnelig mann

Det var det som skjedde, han erobret verden. Sammen med Vegard Wollan, mannen som sendte ham en kraftig SMS-advarsel på selveste 40-årsdagen. Men som ble lurt trill rundt. Historien er utrolig, vi skal snart få høre den.

Men foreløpig er vi bare med en mann i olabukse og mørkeblå t-skjorte på omvisning i en garasje på Stubban.

- Det er jo mye forskjellig verktøy her, for vi bygger jo mye, gutta og jeg. Dette? En signalgenerator. Og her står de forskjellige sagene, bormaskin, dreiebenk, justerbar høvel, metallfres.

- Alt er i bruk, det står ikke og samler støv?

- Det skaper støv! Hehe. Du skulle sett hvordan det kan se ut her. Nå driver gutta og dreier sjakkbrikker. Men om vinteren går det mye i skismøring, her ser du den automatiske ski-preppemaskina. Den kan ta tjue par ski på tjue minutter.

Og så er det syklene, og modellhelikoptrene han daglig fløy i årene han bodde i Silicon Valley. Og borti en overfylt hylle trekker han ut - er det… en gammel pilotkoffert?

Alf-Egil Bogens garasje på Stubban er et verksted som rommer det meste. Men så brukes det da også av både far og sønner. Her viser han fram sønnen Eivinds idé: En koffert med innebygd hyllesystem.

- Dette var noe av det første mellomste sønnen laget, en koffert med hyller! Han slenger den på benken, heiser opp en trekkspillvariant av en hylle, låser fast.

- Eivind var vel 12-13 år da han kom på ideen, sier han stolt.

Make it!

Det er derfor vi er her. Fordi teknologigründer Alf-Egil Bogen vil at ideer skal myldre, gründere gründe, bedrifter yngle. Selv har han funnet opp en mikrochip som brukes i teknologi over hele verden. Nå har han fått et nytt hjertebarn: I helga finner du ham på Solsiden, på oppfinnerfestivalen Maker Faire.

-Vi må ta vare på den kreativiteten man har som barn, lage en kultur for å skape noe her i byen. Mye fokus går til idretten. Jeg er ikke i mot det, idrett er jo underholdning, men skaper ikke noe levedyktig, reelle verdier.

Vi passerer i det samme en vegg full av sykkeldeler, wire, delelager og tenker vårt om dette med idrett. Denne mannen har jo tross alt kjøpt Toppidrettssenteret i Granåsen, hatt fire barn i full aktivitet innen ski- og skiskyting - og personlig vært ganske vill etter risikoidretter i hele sitt liv.

Men alt det der skal vi også snakke om senere.

Nå må vi først sette strek for «the garage tour» som er atskillig lengre enn som så, blant annet sto det visst en sporty Tesla og noe sånt innerst der - og fortelle hvorfor en Atmel Norway-gründer skulle brenne for en oppfinnerfestival med utspring i USA.

Oppfinnsomme parhester: Atmel-gründerne Vegard Wollan (f.v) og Alf-Egil Bogen ble kåret til «Årets trønder» for 2012. Her er de tilbake i verkstedet på NTNU der det hele startet.

Det startet da Atmel-årene i Silicon Valley var over. Alf-Egil Bogen kom tilbake til Trondheim i 2012 og ble, sammen med medgründer Vegard Wollan, sporenstreks kåret til «Årets trønder». Som den handlingens mann han er, smidde han mens jernet var varmt. Han ville ha en kultur-endring på innovasjon og dro i gang Trondheim Makers.

- Mange hadde forsøkt seg med gode initiativ. Men i og med at jeg hadde lyktes - og hadde oppmerksomheten, kunne jeg pløye vei, sier Bogen, som forteller at rundt ti tusen besøkende i fjor var innom festivalen der gründerspirer og oppfinnere i alle aldre deler sin kunnskap og inspirerer hverandre.

- Å se det boble over hos tusenvis av unger, det er verdt noen søvnløse netter!

Men så jobber han da også godt om natta, begynner å bli effektiv rundt midnatt. Kommer på ideer i søvne, våkner og noterer.

- Hjernen går på høygir?

- Til noens fortvilelse.

Kjærligheten i det fri

«Noen» er nok Heidi. Ungdomskjæreste, kone og mor til hans fire barn. De møttes allerede på ungdomsskolen. Hun var eneste jenta med Natur og friluftsliv valgfag, og han bestemte seg for at henne skulle han ha. Det viste seg å være et godt valg. Etter å ha vært sammen siden «tidenes morgen», giftet de seg eventyrsommeren ’97. Planen var å fly i luftballong fra kirka til festen på Grenaderen, men risikoen for at vinden tok feil var litt for stor.

Naturlig kjærlighet. Heidi og Alf-Egil var bare 14 og 15 år da de fant hverandre på valgfag Natur og friluftsliv på Sunnland. Her er de sammen på Gjevilvasshytta i 1985.

- Det var jo en fordel å havne på samme sted som selskapet, så det ble til at vi dro i en gammel Escort i stedet!

Men kvelden ble minneverdig, med dans på plattingen til tidlig morgen.

- Men det vil jeg si, Heidi har like mye ære som meg i det som jeg har fått til. Hun er like ofte den som mener jeg bør gå på nye ting. Å bo i USA i fire år, det hadde ikke vært mulig uten henne. Og det hadde vel ikke vært mange som hadde kunnet levd med meg heller…

Unge Reodor

Barndommen levde han ut i Krokstien, et steinkast unna dagens residens. Ennå står kompisgjengens hovedkvarter, kamuflert som dokkehus i foreldrenes hage. Her foregikk detektivvirksomhet, utforsking og eksperimentering. Den hjemmebygde radioen funket så bra at Post- og Teletilsynet krevde de ureglementerte sendingene stoppet. Så ble de litt eldre og eksperimenteringen inntok litt farligere former.

Oppfinnerspire. Lille Alf-Egil (9) var en aktiv guttunge med mange jern i ilden. Her hjelper han til med et byggeprosjekt hjemme i Krokstien på Stubban. Bak bestefar Kyrre og far Gjermund.

- Vi laget sprengstoff, som vi gravde ned i hagen. Vi skulle være klare som motstandsbevegelse i tilfelle det ble en tredje verdenskrig. Hehe. Du aner ikke alt vi holdt på med! Det var nitroglyserin og blyacid, og jeg kan forsikre deg om at det funka! Kompisen mistet til slutt en finger. Da sluttet vi.

Når folk spør Alf-Egil Bogen hva som er årsaken til at han har fått til det han har, går han helt tilbake til denne tiden for å finne svaret. Nysgjerrigheten var han visst født med.

Læreringsgenet hadde han fra sine lærerforeldre. Og ellers fikk han være i fred.

- Å ha fått holde på med alt mulig og fått forsket og kommet til bunns i ting. Det ga meg jo egentlig masse erfaring!

Og sprengstoffet? Naboene kan puste lettet ut, det ligger ikke der lenger.

Høyrisiko søker trygghet

Risiko er et begrep som har fulgt Alf-Egil Bogen omtrent siden han la bleiene på hylla. Etter barndommens eksperimenter, eksplosiver, tryllekunster og mekking, kommer mer mek-king. Og ungdommens tempo. Undervanns-rugby, brettseiling, fjellklatring, dykking.

Til topps. Alf-Egil Bogen trekkes mot det ekstreme. Trollveggen klatret han som 18-åring.

Han flirer.

- Jeg er nok risikosøkende ja. Jeg veit jo at jeg ville ha begynt med wingsuit basehopping i dag hvis jeg hadde vært yngre! Jeg kjenner suget etter det ekstreme, men jeg har jo ikke lyst til å dø, jeg vil eliminere så mye som mulig av risikoen, sier han, uten et snev av bekymring i smilerynkene.

Men mange år før gründersuksess og milliardomsetning fulgte navnet hans i Adresseavisens spalter, ble han i notisform omtalt som ett av to «alpinlyn» i rasende fart ned Fjellseterveien, hvor han og kompisen kjørte forbi en rekke biler på slalomski, mens de kakket på bilrutene.

- Men det vanket ikke kjeft, de tok oss jo aldri igjen! Hehe.

Det vil helst gå bra, selv om det har vært noen episoder. Som den gangen han med nød og neppe klarte å holde fast i en dykkerkamerat i oppdrift mens propellen til Fosenferja passerte rett over hodet på dem.

- Han ble redd da ferja kom og ville svømme nedover. Men ventilen for luft er jo oppe på drakta, og har du beina øverst, får du ikke ut lufta.

Så Alf-Egil klamret seg fast i tanga i bunnen med ene hånda og holdt fast i kameraten med den andre.

- Det var nære på. Kameraten min dykket aldri etter det.

Han har rukket å runde et halvt hundre, men ungdommens utforskertrang har aldri sluppet taket. Og nå har han tatt opp fjellklatringen igjen også.

- Du har aldri tenkt på golf?

- Nei, det har jeg for god helse til!

På toppen av verden

En «klatrer» kan være så mangt, de kan til og med finnes på den grønne greenen. Men for Alf-Egil er det helt konkret. Å henge i veggen. Allerede som 18-åring hang han i Trollveggen. Selvsagt visste ikke foreldrene noe før etterpå. Senere tok han klatringen med seg til Atmel. For i Atmel er du på vei oppover, både i konkret og i overført betydning. Og sannelig tok han den ikke med seg hjem også, til Stubbans - og hvem vet, kanskje verdens - eneste bolighus med innendørs klatrevegg.

Da han møtte Ukeadressa, hadde han nettopp klatret Snøhetta-traversen. Men han måtte innrømme at det ble en mer nervøs natt enn normalt, selv om sikkerheten alltid er maks. For denne gangen hadde han også ansvaret for eldstesønn Magnus.

- Natta før våkna jeg klokka tre, det ble ikke mer søvn etter det.

Far til fire

Magnus er den eldste. Så kom de i tur og orden, Maja, deretter Atmel, så kom Eivind og Sindre. Fire unger, snart er alle voksne.

- Hvordan ser du på seg selv som far?

Svaret blir langt, og med et overraskende snev av aggressivitet.

- Jeg har diskusjonen av og til med folk som velger minste motstands vei og tar den enkleste jobben fordi de kan gå hjem tidligere. For å bruke mer tid med ungene. Men da sier jeg til dem, er det dét de vil vise ungene sine, at man ikke skal stå på, ikke ha ambisjoner, jobbe minst mulig, la resten av samfunnet dra lasset, er det dét du vil lære ungene dine? Sånn tenker ikke jeg, for samfunnet bringes ikke videre av de som sitter på ræva, men av de som er oppe og flyr. Og jeg vil at ungene mine skal være en del av det. Så allerede der er jeg en bedre far, fordi jeg viser at man må stå på for å nå sine mål!

Alf-Egil Bogen trener mye sammen med sønnene. Her er Eivind, Sindre og Alf-Egil klar for sykkeltur etter Tour de France 2015. Gule drakter for å være synlig.

Det har skyet litt over i stua på Stubban nå, temperaturen faller et par grader, før sola igjen dukker fram og varmer byutsikten under høy himmel. Javel, så kanskje har ungene i perioder sett faren sin mindre enn mange andre, men det er han som har vært med ungene i felten. Arrangert turer for klassen, klatret Munken på Fosen med dem. Vært til stede i det aktive.

- Men jeg tror nok de oppfatter meg som fjern innimellom, det gjør de nok, medgir han.

- Fjern som i bortreist, eller fjern som inni ditt eget hode?

- Det å være ordentlig der ved middagsbordet, det kan jo være vanskelig innimellom. Som leder legger du jo aldri helt fra deg jobben. Det hender de kaller meg «stemmen fra loftet».

Det rimer med Heidis lille hjertesukk tidligere på dagen.

- Det bobler inni hodet på ham absolutt hele tida. Så du må se an litt, om han har et rolig øyeblikk, og så slå til da!

Men «Stemmen fra loftet»?!

- Jeg jobber jo mye mot USA, så jeg sitter mye i telefonen der oppe, smiler han skjevt.

- Men jeg tror ungene oppfatter meg som en bra far. Jeg har vært mye til stede for dem, ser så mange fotballkamper jeg har fått til og er med dem på alle skirenn. Og så er jeg jo lærer på skolen, i valgfaget «Teknologi i praksis». Så jeg tror jeg er mer engasjert i ungene mine enn gjennomsnittet, ja.

Tonefallet er bittelitt insisterende.

- Oppfatter du spørsmålet om farsrollen som kritikk?

- Nei, egentlig ikke. Men det blir litt som mange kan tenke «stakkars Heidi, som har levd med dette». Men vi har vært to om prosjektet. Selv om jeg nok helt sikkert er frustrerende å være i nærheten av, jeg blir sliten av meg sjøl av og til, jeg også. Jeg er nok nødt til å bli litt strengere med hva jeg sier ja til, for å få gjennomført de tingene som er viktigst.

USA-perioden. Hver sommer de fire årene Alf-Egil bodde i USA, ferierte familien i California. Her poserer familien Bogen/Brurok i Redwood Forest i 2011.

Tidligere på dagen har Heidi, mor til fire aktive unger, kone til en type som bodde i Silicon Valley, sukket littegranne. «Vi har bodd her i dette huset i ti år og ennå ikke fått lys i alle rom. Og nå snakker han om å lage verksted på barnerommene til de to som har flyttet ut!» har hun kommentert temmelig tørt. Men kjærlig, for samtidig er også hun tydelig på at de har vært to om prosjektet. Det har vært hektiske år, en evig haug med klesvask, mange foreldremøter. Og hun har jo tross alt hatt en doktorgrad å hanskes med også. Hus, hytte og hage har dels fått seile sin egen sjø. Hun tar det med et smil. Hun har kjent ham siden hun var 14, hun vet hvordan han er. Full av energi. Ideer. Påfunn. Latter.

«Ikke kom på jobb, politiet er her!»

Det er allerede blitt ti år siden, men det er like morsomt i dag. Simpelthen hysterisk morsomt.

Han tenker seg om et lite øyeblikk, nipper til en Pepsi Max, før han bestemmer seg om han skal fortelle.  OK. Og plutselig er det som mannen i sofaen forvandles. Foran meg sitter en flirfull tiåring som skal fortelle historien om den gang da han ble 40. Og lurte hele gjengen på Atmel.

- Alle synes jo det er så fantastisk morsomt med alle de festlige plakatene på førtiårsdagen, og de hadde helt klart en plan. Så jeg tenkte: Nå skal jeg ta dere. Jeg bestemte meg for å komme meg på innsida av Atmel uten at de merket at jeg var kommet.

Han flirer i det skjegget han ikke har, men som han skulle få plenty av nettopp denne dagen. For påfølgende practical joke er temmelig gjennomført. Hør bare. Ved hjelp av en kompis på teateret bestilte han seg et nytt ansikt: Skjegg, brune øyne, andre trekk. Gjennom en kompis i politiet fikk han låne en uniform.

Got you! Alf-Egil Bogen tok grep over overraskelsesfeiring av 40-årsdagen. Med brune øyne, skjegg og politiuniform lurte han alle kollegene på Atmel trill rundt i tidenes practical joke som «politibetjent» Bogen.

- Jeg så ut som Fidel Castro!

Gutvotten i sofaen flirer godt. For så bar det avgårde sammen med en «kollega» i politibil til Rosten, der de marsjerte inn i resepsjonen og forlangte å få snakke med Alf-Egil Bogen, som hadde stukket av fra en kontroll. Om noen kunne vise dem til plassen hans.

- Vi passerte Vegard (Wollan) på en meters avstand, jeg så ham inn i øynene og han kjente meg ikke! To politifolk som leiter etter Alf-Egil på bursdagen hans! Herregud - katastrofe! Hahaha! Og så kommer tekstmeldingen fra Vegard: «Ikke kom på jobb, politiet er her!» Hahaha!

Farsktrynet i sofaen sprekker i latter. Men det er mer. Mens den ekte og falske politibetjenten ser ut av vinduet, kommer en kompis kjørende med landcruiseren hans, hvorpå den ekte politibetjenten sier: «Der kommer jo bilen hans. Bli her, jeg kjører etter ham» og drar avgårde med blålysene på. Mens «politibetjent» Alf-Egil Bogen og hele Atmel blir stående igjen ved vinduene og se landcruiseren kjøre to runder i rundkjøringa med politiet hakk i hel, før begge bilene forsvinner i det fjerne.

- Og jeg står igjen i politiuniform, så ingen tør å si noe, det er stille som i grava, flirer Alf-Egil.

- Og jeg sier ingenting. Men så finner jeg ei flaske whisky som en kis har fått fra en kunde, tar meg en skikkelig støyt og begynner å gjøre helt syke ting. Til slutt skjønner de at det er meg. Da er de nervevrak hele gjengen! Så jeg punkterte den overraskelsen. Den husker de i dag!

Noen dager er uforglemmelige. Guttungens stevnemøte med perfeksjonisten i ham. Sammen var de dynamitt.

Ti år går fort, 50-årsdagen forløp i sommer, på litt mer normalt vis. For hva gjør man med en fyr som har reist verden rundt i en årrekke? Den ble tilbragt på Kjeungen fyr - i en helt uvant ro - med Heidi og ungene. Dronen var selvsagt også med. Det ble en nydelig sommerkveld og en nydelig video av den turen også, litt sakte pust i et hektisk liv.

Liv og død i Granåsen

Det er 26. juli i år. Om snaue to timer skal Bruce Springsteen stå på scenen i Granåsen og rocke klissvåte trøndere ned i støvlene. Men Alf-Egil Bogen har en god plan. Eier man Toppidrettssenteret, kan man sannelig bruke det, og tre generasjoner er på plass på sentertribunen, klare for The Boss. Da skjer det. Mor Brit faller sammen foran hele familien. Hjertestans.

Minuttene går. Personell kommer løpende, er kalt opp over høyttaleren. Hjertestarter er på plass. I åtte lange minutter er moren død. Så er hun tilbake.

- Det var høydramatisk. Hun døde der og da. Jeg knekte nok noen av ribbeina hennes i hjertekompresjon, men vi fikk heldigvis liv i henne igjen, smiler Alf-Egil. Alvorlig, for det var ikke mye lystig da det sto på. Heldigvis gikk det bra, takket være rask reaksjon fra publikum og kompetent helsepersonell som kom til.

- Jeg skulle virkelig gjerne ha takket alle de som hjalp til med livredningen.

De fleste ville vel pustet lettet ut etter støkket og falt tilbake i folden. Men ikke en gründer.

Ikke Alf-Egil Bogen.

- Det er to ting. Én ting var at vi hadde problemer med å finne ut om hun hadde puls. Der har vi i Novelda en radar som ser hjertet gjennom kroppen. Vi har teknologien, men ennå ikke kommet til produktet. Da blir jeg motivert til å gjøre noe med det. Og det andre er farsan, som nå føler på ansvaret for henne hjemme. Det kan jeg gjøre noe med. Jeg sitter på et eiendomsselskap og vi har teknologien, la oss kombinere dette og gjør noe med det! DET brenner jeg for nå! Bruke teknologi til å gi eldre verdighet og en tryggere hverdag.

- Ikke mange ville fått en så konkret inspirasjon av å se sin mor dø..

- Jeg har jo holdt på med dette tidligere, men jeg fikk en ekstrainnsprøytning da dette skjedde. For nå har faktisk faren min bruk for det.

Men kanskje er ringen i ferd med å sluttes. For i sin første jobb på Nordic på tidlig nittitall var han faktisk med på å lage en chip for hjertestarter.

- Så jeg har fått bruk for en teknologi som jeg var med og laget som helt nyutdannet.

Badenymfer. Magnus (med ansiktsmaske), Alf-Egil, Maja, Eivind, Heidi og Sindre i Den blå lagune på Island i 1985.

Teknologiens vidundre

Siden den gang er mange milliarder omsatt i avansert teknologi utviklet av mannen som sitter lettere henslengt i denne sofaen på Stubban og som er god for en anseelig mengde millioner. Og selv om han kanskje synes han har snakket nok om Atmel Norway i løpet av de 18 årene han var med og skapte byens aller største gründersuksess, må han likevel litt til pers. For det var et eventyr av de helt store som startet den dagen i 1995 da unge Alf-Egil Bogen og unge Vegard Wollan troppet opp på et sjefskontor i Silicon Valley og presenterte et så overbevisende produkt at det resulterte i en avtale som senere skulle bli Atmels mest framgangsrike divisjon. På Rosten i Trondeim.

- Det var en utrolig reise, vanvittig mye jobb, men et fantastisk teamwork. Vegard og jeg syntes det var litt trist at det alltid var vi to som skulle trekkes fram. Det var så mange som gjorde jobben, sier han. Men nå har han solgt seg ut og lagt Atmel bak seg. Ser framover, mot nye muligheter, nye produkter, ny teknologi. Jovisst er det Toppidrettsbygget, Aha Eiendom, undervisning, Maker Faire. Juryering i Sparebankens gründerkonkurranse, jobbreiser. Jovisst skulle han gjerne hatt mer tid til familie, til hobbyer. Ski, sykkel, klatring, seiling, filming, droner, dykking, helikopter. Alle ting han brenner for.

Så hva nå? Nedtrapping?

Nei, nei, nei. Nå er det velferdsteknologi og omsorgsboliger.

- I Novelda, som jeg driver nå, jobber vi med en radar som driver med pust og puls-overvåkning og sensorer som kan detekterer bevegelse i rom. Og jeg har lyst til å bygge omsorg- og velferdsboliger som tar i bruk moderne teknologi for å øke livskvaliteten til de som bor der. Det er blitt enda mer tydelig for ham etter morens hjertestans. Teknologi som kan gjøre en forskjell for folk.

Alf-Egil Bogen utviklet en mikrochip som brukes i teknologi over hele verden. Men den oppfinnelsen han er mest fornøyd med, laget han som 18 år gammel altmuligmann i et alarmselskap. Til en guttunge i rullestol på Fosen.

- Hver gang gutten skulle inn eller ut av huset, måtte han få hjelp til å åpne døra. Så jeg installerte en dørpumpe med en sender til rullestolen. Jeg brukte egentlig bare kunnskap som jeg hadde opparbeidet meg som barn. Men den gleden over friheten han fikk ved å komme seg ut og inn uten hjelp!

Stemmen blir en tone mykere. Den dagen for over tretti år siden er blitt et fint minne.

- Når vi kjører til hytta på Stokkøya, passerer vi det huset. Og jeg tenker på det hver eneste gang.

Men han vil gjerne understreke at det slett ikke gror vinger der bak på ryggen.

- Når folk spør hva som driver meg, svarer jeg det professor Torleiv Maseng, oppfinneren av GSM, en gang sa til meg: «Det viktigste for deg, Alf-Egil, det er å bety noe for andre. Og å lykkes med det du gjør».

- Jeg synes det oppsummerer meg ganske godt.

Bety noe for andre. Og lykkes. Han har allerede gjort det. Og han har tenkt å gjøre det igjen. Med teknologi.

Teknologien trumfer alt.

Vil du lese flere portretter? Klikk her.

Her kan du lese flere saker fra Ukeadressa