NRKs nye julekalender fortjener ekstra ros for at den ikke bare serverer motstandsløs familiekos, slik norsk barnefilm har fått for vane.

Årets nye adventsserie for barn på NRK, «Snøfall» har av gode grunner fått svært positiv mottagelse av norske anmeldere, undertegnede inkludert. Serien har mange forutsetninger til å samle små og store foran skjermen til det som fort kan bli en ny juleklassiker.

Les Adresseavisens anmeldelse av «Snøfall»

Før premieren fikk serien kraftig kritikk fra Norsk Fosterhjemsforening. I et intervju med avisen Vårt Land gikk generalsekretær i foreningen, Tove Wahlstrøm ut mot seriens framstilling av fosterforelder og barnevern. I samme avis skrev fostermor Marilen Hagland et innlegg hvor hun sier at hun gruer seg til å se den strenge fostermoren i serien.

Bekymringen til fosterforeldre og deres forening, er ikke til å kimse av. Den er til og med forståelig hvis man ikke har sett særlig mye av serien. For hver episode blir det likevel mer og mer tydelig at den strikse fostermoren Ruth, i Kjersti Elviks herlige tolkning, neppe kommer til å framstå som seriens skurk, tvert imot.

Godt og vondt: Kjersti Elvik har rollen som Ruth, nabodamen som har tatt seg av Selma siden foreldrene hennes døde i «Snøfall».

Forhåndskritikken mot serien illustrerer en tendens til å se på fiksjon som virkelighet, med krav til representasjon og ideelle framstillinger. Det ville satt en effektiv stopper for virksomheten til Asbjørnsen og Moe, brødrene Grimm og de fleste som etterpå har prøvd å skape eventyrlig spenning for små og store.

Enkelte stemødre sliter kanskje med bildet flere eventyr tegner av dem, men det er ikke slik at en person i en fiksjon bør stå til ansvar for alle med samme yrke, legning eller dialekt. I så fall er det bergenserne som har mest grunn til å rase mot «Snøfall», for Vidar Magnussens utsøkt sleipe framstilling av julenissens sekretær. Eller frisører for Cecilie Moslis energisk plaprende Yndis.

Det er noe sårbart som ikke kan tøyses bort over situasjonen til ei jente på ni år som har mistet foreldrene sine, med en fostermor som mener hun ikke er egnet til å ta seg av barn. Men sårheten, savnet og det litt vanskelige for både barnet og fostermoren, er nettopp det som gjør «Snøfall» mer ambisiøs, og med dypere bunn enn det meste som er laget av norsk barnefilm i det siste.

Sammenlignet med «Snekker Andersen og julenissen» og filmene om «Gråtass», «Karsten og Petra», «Knerten» og «Doktor Proktor», er «Snøfall» et befriende eksempel på et nytt norsk filmeventyr som også tør berøre de store og litt såre spørsmål i livet.

Heldigvis er det enkelte eksempler på sånt på stort lerret også, som Hanne Larsens «Gilberts Grusomme Hevn» fra i høst. Gisken Armand spiller der en selvopptatt psykopat av ei tante, uten at publikum flest dermed tror at alle tanter er fæle.

Gisken Armand er herlig som fæl tante i «Gilberts grusomme hevn», mens Simon Hobbel Rosendahl er allergiske Gilbert.

Det er ikke overraskende at barnefilm lener seg tyngre mot nostalgi og kos enn det vanskelige og fæle. Mange av filmene som blir stående, fra «Brødrene Løvhjerte» til «Innsiden ut», er historier som våger å utfordre en større del av følelsesregisteret og ikke underslår at livet kan være vondt og vanskelig, også for barn.

Et godt nytt eksempel i den kategorien er kinoaktuelle «A Monster Calls», basert på en britisk billedbok for barn fra 2011. Filmen er en skummel og sår fortelling om en 12-årig gutt som mobbes på skolen, samtidig som mora hans er i ferd med å dø av kreft.

Lewis MacDougall og Felicity Jones som 12-åring og kreftsyk mor i «A Monster Calls»

På veien fra prisbelønt barnebok til film, med effektene det gir rom for, som dommedagsrøsten til Liam Neeson i rollen som monster, har historien blitt mer skremmende. Sånn sett kan det virke som om filmen har blitt for skummel for barn og for barnslig for voksne, slik enkelte har hevdet. Jeg tror tvert imot at den vil kunne gi store barn og barnlige voksne en uforglemmelig opplevelse.

«Snøfall» er naturlig nok bredere, koseligere og langt mindre skummel enn «A Monster Calls». I en tid hvor norsk barnefilm virker mer og mer strømlinjeformet og som regel ganske motstandsløs, er det ekstra grunn til å glede seg over en slik storsatsing av en tv-serie. Som i tillegg til å spille på kos, humor og spenning, våger å berøre noe som er sårt og vanskelig.

Les anmeldelsen av «A Monster Calls»