Miljøpartiet De Grønne vil redde verden, men må ordne opp i sine egne problemer først.
En skulle nesten tro at Miljøpartiet De Grønne (MDG) ønsker å avholde landsmøte i all hemmelighet i år. Den inneklemte fredagen etter Kristi Himmelfart er ikke den best egnede til å samle medietroppene. Særlig ikke når lederens tale foregår etter at de fleste avisene har gått i trykken. Og der alle partier har landsmøte på Gardermoen, har de grønne valgt seg Fornebu. Nedlagte flyplasser passer nok de grønne best.
Det ser ut som Trond Giske har en plan
Like fullt er det all grunn til å følge med på Miljøpartiet i år. Det forholdsvis unge partiet virker å være inne i en aldri så liten livskrise. Ikke bare har partiets fine framgang stagnert, i flere lokallag er det full fyr i teltet.
I Trondheim har MDGs gruppe varslet at de ikke lenger har tillit til byens varaordfører Hilde Opoku, som også har vært nasjonal talsperson i partiet. Det er viden kjent at Opoku lå i bitter konflikt med sin makker i partiledelsen, Rasmus Hansson. Der MDG i Oslo er blitt et nasjonalt fyrtårn, virker det som partiet har druknet i egne problemer i Trondheim. Mer om dette senere.
I Bergen har fire lokale MDG-politikere meldt overgang til SV. De begrunner dette med både høyredreining og en generell ukultur i partiet. De hevdet blant annet at partiet ikke er rigget for uenighet og kritikk.
Partiets tidligere partisekretær Hilde Lengali meldte seg ut i protest mot politiske veivalg og det hun kaller ukultur. Lengali tapte for øvrig kampen om å bli partiets kvinnelige talsperson mot Une Bastholm på landsmøtet i 2016.
Partiets ja til energibyrået Acer skapte splid og førte til flere utmeldelser, blant annet partiets kommunestyrerepresentant i Inderøy.
Hva den angivelige ukulturen dreier seg om, er ikke lett å bli klok på. Det er slett ikke uvanlig at ferske partier sliter, en slags voksesmerter. Ofte har de en umoden organisasjon som tåler motgang dårlig. Derfor kan vi på partiets landsmøter høre endeløse vedtaksdebatter inn i de sene nattetimer, der andre politikere heller ville hengt i baren. Miljøpartiet skal prise seg lykkelig for at de ikke har fått krevende metoo-saker i fanget.
LES OGSÅ KOMMENTAREN: Rai rai i rådhuset og senterparty i Åre
Under valgkampen i 2013 og 2015, så det ut som De Grønne ville vokse inn i himmelen. Partiet virket som fluepapir på alt fra aktivister, miljøvernere, gamle raddiser, liberale, partiløse og folk som ikke følte seg hjemme i eget parti. Folk med de forskjelligste partifarger hoppet over til MDG. Alle ble møtt med vidåpne armer.
Så lenge alle piler peker oppover, går det som regel bra. Men nå har den grå hverdagen innhentet partiet. Også nyfrelste grønne må forholde seg til sur kaffe på rådhuset, milelange kommunestyremøter, uenighet i gruppa, kontroversielle vedtak og forslag som bare får partiets egne stemmer. Den engang så friske nykommeren har havnet i skyggen av regjeringa, vippepartiet KrF, Listhaug, metoo, Støre, Rødt og det meste annet.
LES OGSÅ KOMMENTAREN: Hvorfor er Frp så opptatt av Jonas Gahr Støre?
Det blir ikke enklere av at partiets dyktige stortingsrepresentant, Une Bastholm, har foreldrepermisjon. Det er først når motgangen kommer, at problemene bobler til overflaten. Det er ikke tilfeldig at det er når et parti sliter tungt på målinger og ved valg, at alle konfliktene kommer fram i lyset. Se bare på Arbeiderpartiet.
Ved lokalvalget i 2015 havnet Miljøpartiet på henholdsvis 7,7 og 8,1 prosent i Trondheim og Oslo. I begge byer fikk Miljøpartiet viktige posisjoner med varaordfører og byråder. Disse posisjonen har de brukt svært ulikt, og slett ikke til Trondheims fordel. I Oslo har MDG fått en svært synlig posisjon i byrådet. Elbiler, sykkelveier og bilfri by får enormt mye oppmerksomhet. Lan Marie Berg blitt et nasjonalt symbol på en radikal miljøpolitikk. En rød klut for noen (mange), et grønt forbilde for andre. Kostnaden er at hun er en av politikerne som møter mest hets og sjikane.
I Trondheim har Miljøpartiet forsvunnet i skjørtekantene til Ap-ordfører Rita Ottervik. Partiet markerer seg lite i den brede alliansen som styrer byen. Som varaordfører er det alltid en fare for å ende opp som reservesnorklipper når ordføreren ikke kan. Litt penger til bikuber og grønnsakskasser i byen endrer ikke det inntrykket. Det blir ikke bedre av at engasjementet for prestisjeprosjektet Miljøpakken ikke er helt som det bør være om dagen.
LES FLERE KOMMENTARER FRA TONE SOFIE AGLEN HER
Miljøpartiet hadde store ambisjoner om å farge Trondheim grønn. Slik har det ikke gått, til noens lettelse og andres skuffelse. Sannsynligvis har de brukt mest krefter på sine indre demoner. Det er ikke lett å redde verden når du har nok med egne problemer.