Jake Gyllenhaal er en av de best stigende filmskuespillerne i sin generasjon. Bildene og reportasjene fra «Southpaw» har antydet at Gyllenhaal nå gjør som DeNiro («Raging Bull»), Washington («The Hurricane») eller Crowe («Cinderella Man») og løfter sitt ry som skuespiller med en ikonisk boksefilm.
Les anmeldelse av Gyllenhaal-filmen End Of The Watch
Rent fysisk er Gyllenhaal et syn i «Southpaw», men som film når den ikke engang Sylvester Stallones «Rocky» til beltestedet. Tittelen er et begrep for en bokser som er best med venstre hånd. Gyllenhaal spiller et tidligere barnehjemsbarn som er ubeseiret proffbokser og tittelholder ved filmens start.
Det er i og for seg originalt med boksedrama om en mann som starter på toppen, når bunnen og prøver å karre seg opp igjen. Problemet er at manuset til Kurt Sutter og regien til Antoine Fuqua er tøff i trynet, men nesten utelukkende kokt på klisjeer og replikker som gjør «Southpaw» til en C-film i A-filmklær.
Når Rachel McAdams forsvinner ut av historien, mister filmen sitt beste kort. Forest Whitaker prøver brukbart på en Karate-Kid-læremesteraktig rolle, men det hjelper bare litt i en film med 50 Cent i viktig birolle og replikker som «Dette handler om familien min!» og «Jeg må beskytte datteren min!», levert med en patos som selv ikke Jake Gyllenhaal fikser helt.
Boksedramaet om sinne, hevn og en gategutts vekst, fall og vekst igjen, burde ha gitt en bedre film. Med flere sterke kort og Gyllenhaal som nylig viste hvor god og allsidig han kan være i fjorårets «Nightcrawler», framstår bokseutgaven av ham som litt sløsing med muskler og ressurser.
Scenene fra ringen er imponerende nok, med en finale som viser hvor stor glede også barn kan ha av å se opphavet gi og få juling så blodet spruter. Takke meg til «Rocky» og for den saks skyld «Rocky III».
