Det er mye småpent og sympatisk ved Arild Frölichs «Grand Hotel» etter originalmanus av Megan Gallagher. Å bruke komikere i såkalt seriøse roller er et grep som kan gi filmatisk gevinst. Atle Antonsen har flere ganger vist seg som en habil skuespiller på skjerm og lerret. Han bærer «Grand Hotel» brukbart som forfatteren Axel Farstad. En slags selvopptatt, alkoholisert, kynisk storebror av samlivsterapeuten Antonsen spiller i tv-serien «Dag».
«Grand Hotel» illustrerer profesjonaliseringen i norsk film de siste tiårene på godt og litt grått. Ambisiøst drama rundt såre og vanskelige følelser, bygget på dynamikken på lerretet mellom en voksen mann og en 10-årig gutt, er en ramme mer krevende enn det ser ut som i filmen. Det er en kvalitet ved filmen, som vinner en del på at den er uten direkte dårlige scener. Svakheten er at den ikke har virkelig gode scener heller, at den lever best i øyeblikk og noen av replikkene.
Antonsen spiller en lett falmende litterær storhet, forfatteren Axel Farstad. Antonsen virker ung for rollen. Det kan diskuteres om den grå parykken er en god idé, men Antonsen klarer gradvis å skape interesse for den usympatiske Kulturmannen, som kunne hatt godt av time hos Antonsen samlivsterapeut i «Dag». Ved filmens start får forfatteren vite at han har skrumplever, med beskjed fra legen om snarlig død om alkoholvanene ikke endres.
Når Antonsen etterpå tar inn på suite på Grand Hotel med minibaren full av vodka, er det mulig å assosiere til en dannet, veldresset norsk variant av «Leaving Las Vegas» i 1995, hvor Nicolas Cage var forfatter som dro til Las Vegas for å drikke seg i hjel. «Grand Hotel» vil noe ganske annet, ved at forfatteren motvillig lar seg presse til rollen som en slags dagpappa for resepsjonistens hyperaktive 10-åring med tourettes, vesle Noah, fint spilt av Håkon Bøhmer.
Dermed blir det en film om en syk forfatter med skrivesperre som prøver å skrive bok, fortsetter med sprit og gjennom et pågående barn minnes på sine forspilte muligheter. Trekantforholdet mellom alkoholisert forfatter, svensk resepsjonist og hennes vesle sønn er filmens kjerne. Vesle Bæhmer og Vera Vitali som resepsjonist og alemor fungerer vel så godt som Antonsen. Sammen gir de småpent drama om outsidere i fornemme omgivelser.
Til å være drama om en aldrende egoist som møter seg selv i døra, er filmen overraskende utvendig i skildring av kreftene som har ført forfatteren dit han er, nemlig litteraturen og alkoholen. Yrket og avhengigheten brukes mer som et slags kostyme for Antonsen, enn en mulighet for ham og filmen til å komme lenger ned i karakteren.
Litteraturen og alkoholen er bedre integrert i scenografien enn i dramaet. Musikken til Kåre Vestrheim og velplassert låt av Highasakite bygger opp under en helhet hvor overflaten skinner ganske bra. I en film som i motsetning til hovedpersonen prøver for hardt å bli likt. Som hovedpersonen velger den litt for enkle løsninger, men sammenligned med Frölichs filmer om Doktor Proktor og «Fatso»(2008) er dette et framskritt.
