Det er slik barnepsykolog Katrin Glatz Brubakk fra Trondheim tenkte da hun skulle finne en fast følgesvenn til den søte beige tøykanin med fluffy pels hun hadde med seg i bagasjen til Hellas.
LES HER: Team Brubakk i Hellas for å hjelpe de mest sårbare
Kaninens tidligere oppholdssted var «lekoteket» ved St Olavs Hospital.
Katrin dro i forrige uke sammen med sin tante, barnelege Ann Mari Brubakk, til den greske grenselandsbyen Idomeni for å hjelpe de mange flyktningene som bor i provisoriske leire fordi de ikke kommer seg videre inn i Europa.
Vannhode
Katrin forteller at Jamal har hydrocefakus (vannhode), og at han er lam fra midja og ned.
- Han er to år og på flukt med hele familien, som er fra Damaskus i Syria. Vi skaffet ham en vogn, slik at moren ikke må bære ham hele tiden. Og han har fått en time på sykehuset, så de der kan se hva de kan gjøre for ham, skriver hun på mail fra Hellas.
Provosert over Listhaugs stunt i Middelhavet
Gutten har vokst fra det drenet som var operert inn for å lette trykket og redusere sjanse for hjerneskade. Dermed vokser hodet hans.
Verdig kandidat
- Han er en gutt om aldri kan stille seg i kø ved utdelinger, eller som kan sjarmere seg til noe ekstra. Derfor tenkte vi at han var en verdig kandidat for kaninen. Da har han i hvert fall en myk følgesvenn, skriver hun.
Katrin, som nå er på sin fjerde tur som frivillig hjelpearbeider til Hellas, forteller om møte med mange fortvilte mennesker som befinner seg i en desperat situasjon i den provisoriske grenseleiren.
- Å være på flukt er vanskelig for alle. Men mange av barna er robuste og har ressurser til å klare seg tross uverdige forhold. De opprettholder leken, de klarer å være i kontakt, de får lurt til seg litt ekstra mat og sjarmert seg til en klem.
De karrer til seg det lille som finnes av positive hendelser i en grå tilværelse.
- De har det ikke bra, men levelig. Men hva når de ressursene ikke er der, eller du blir sykere av flukten?
Dårligere av flukten
Ann Mari og Katrin fikk omtrent samtidig øye på gutten med vannhode.
- Jamal hang slapt i armene på faren og så litt stivt fremfor seg. Hans to brødre og moren sto tett ved. De fortalte at gutten fikk god medisinsk behandling i Syria, men at han har blitt dårligere på flukten. Drenet han har i hodet er blitt for kort, men ingen kan hjelpe dem nå, skriver Katrin.
Før familien måtte flykte på grunn av krig fikk Jamal fysioterapi for å opprettholde bevegelighet.
- Nå blir han stivere og stivere. Ingen er der til å hjelpe foreldrene med å stimulere de evnene han fortsatt har.
Hjelpearbeiderne er hjelpeløse vitner til en vanskelig situasjon.
- Dette skjer på en asfaltflekk, på en parkeringsplass i Europa, i en del av verden som sier at de retter seg etter barnekonvensjonen. Det er til å gråte av, sier en fortvilt Katrin.
En gave
Men selv om inntrykkene er sterke er dagene til team Brubakk preget av et veldig spenn mellom ydmykhet for alt vi i Norge har, og takknemlighet for å få lov til å hjelpe.
- Samtidig kjenner jeg på et sinne for at Europa lar disse menneskene i stikken, fortvilelse over hvor lite man tross alt kan gjøre med den overordnede situasjonen, og sorg for alle historiene vi hører, skriver hun.
Men alt er ikke bare trist.
- Jeg blir virkelig rørt over storheten i mange mennesker her. De har ingenting, men gir fra seg teltet sitt for at barn skal kunne sove.
Hun fortelle rom en gutt som vanligvis er ganske tøff, men som hjelper Jamal når han mister kaninen sin.
- Og unge folk som hjelper oss med å oversette fremfor å stå i matkøen. Det gir håp for menneskeheten når dette kommer frem i selv den mest pressede situasjon du kan tenke deg. Det er en gave å få oppleve det!