Tenk deg «Robinson Crusoe» lagt til vår tid, filmatisert av Tim Burton på hans mørkeste, mest skrudde. Hvis det låter forlokkende er «Swiss Army Man» verdt å oppsøke. Fordi den utfordrer realismen mer enn de fleste filmene som vises på kino, i en film noen vil elske, andre ha store motforestillinger mot.

Selv er jeg verken fan eller klar med slaktekniven. Selv om jeg ikke liker filmen særlig godt, er det lett å se at regissørene og manusforfatterne Dan Kwan og Daniel Scheinert åpenbart har talent og originalitet. Filmen fikk regiprisen under Sundance-festivalen i år. Det er bemerkelsesverdig hva «Swiss Army Man» klarer å få ut av en setting som i stor grad er Paul Dano med Daniel Radcliffe («Harry Potter») i merkelig rolle som lik, på ei øde øy uten mobildekning.

Filmens beste prestasjon er hvordan den gradvis får publikum til å skjønne at det er en forskjell på det vi ser og hva som skjer. Filmen røsker ganske godt i realismen som tas for god fisk i de fleste slike filmer. Gjennom stil, stemning og muskk, blant annet sanger godt sunget av hovedrolleinnehaverne, ruller filmen opp en historie og et drama som beveger seg i uventede, for ikke å si overrumplende retninger.

Her kombineres høyt og lavt, vulgært og sårt, morsomt og trist til en uforlignelig helhet som egentlig ikke burde fungere, men likevel gjør det på et vis. Det er bare å merke seg disse filmskaperne.

Les også anmeldelsen av «Miss Peregrine's home for peculiar children»