Mange lever i den villfarelse at en dokumentar gir objektiv gjengivelse av virkelighet. Tiggerdokumentaren til NRK er enda et eksempel på at det trengs mer kunnskap og debatt om dokumentar som sjanger.

Er tiggerdokumentaren «Lykkelandet» om rumenere i Bergen falske nyheter eller viktig avsløring? Er årets Oscar-vinnende Netflix-dokumentar «The White Helmets» portrett av idealistiske hjelpearbeidere i Syria eller terrorist-propaganda? Er Margreth Olins kinodokumentar «Barndom» unik formidling av barns lek, eller ukritisk hyllest til steinerbarnehager?

Når dokumentar på tv, kino, radio, i avis eller bok setter dagsorden og skaper debatt, blir det som regel diskusjon om den er objektiv og sannferdig, eller manipulert og skjev. Tiggerdokumentaren «Lykkelandet» i Brennpunkt, viser sjangerens kraft. Den viser også hvordan dokumentar kan få følger for miljøet den skildrer og slå tilbake på fortelleren.

Påviste feil i NRK-dokumentaren avslører manglende kildekritikk, ikke såkalt falske nyheter. Likevel er det grunn til å understreke: Selv om en dokumentar så langt som mulig bør være sannferdig, etterprøvbar og skildre virkelighet, er det nesten ingen dokumentarer som gir objektiv gjengivelse av virkeligheten.

John Grierson, «faren» til britisk dokumentarfilm, definerte for snart hundre år siden dokumentarfilm som «kreativ bearbeiding av virkeligheten». Mange av tidenes beste og mest banebrytende dokumentarer reflekter det. De fleste dokumentarer er dramatiserte, om ikke annet i valget av hva som vises og ikke.

Les også kommentaren «Hva skal de gjøre med ungdommen?»

Før avsløring av at pengebevis i Brennpunkt-dokumentaren var internettbilder som ikke hadde noe med tiggersaken å gjøre, ble dokumentaren av Ap-politiker Gjermund Orrego Bjørndahl i Arendal kalt «hatefull og negativ propaganda».

Før striden om bildebevisene, fikk filmen hovedsakelig ros for grundighet i avsløring av kriminelt nettverk bak tiggere. I motsetning til konklusjonen i en forskningsrapport fra 2015. Dårlig kildekritikk svekker dokumentaren. Feil svekker troverdighet. Etter litt redigering, er «Lykkelandet» fortsatt en god, men diskutabel dokumentar.

Brennpunkt-dokumentaren «Lykkelandet» har skapt debatt både om tematikken og ukritisk bruk av kildemateriale.

Samfunnsforsker og nestleder i Kringkastingsrådet, Kjersti Thorbjørnsrud, sa mandag til Aftenposten at dokumentaren burde vært mer kritisk til kildematerialet. Hun kritiserte bruken av dramatiske virkemidler som musikk og kameravinkler: «virkemidler som har lite med faktiske opplysninger å gjøre», sa hun.

Nestleder i Kringkastingsrådet og andre må gjerne mene at bruken av virkemidler i dokumentarer er dårlig eller forstyrrende. Det hender ofte. Men bruk av dramatiske virkemidler er en nødvendig del av dokumentarfortelling. Hvis fjorårets beste dokumentar, «O. J: Made in America» skulle avstått fra virkemidler som hadde lite med faktiske opplysninger å gjøre, ville få orket å se den ca. åtte timer lange fortellingen.

Slik noen dokumentareravslører juks og feil, må også dokumentarer sees med kritisk blikk, granskes for juks og manipulasjon. Utbredt forvirring om hva dokumentar er og ikke er, skyldes delvis journalismen. Journalistikk er som regel dokumentar, men dokumentar må ikke være journalistikk. Sjangeren er mye bredere, fra antropologisk til essayistisk dokumentar. Dokumentar kan også være filmkunst med stor F.

«Lykkelandet» er en journalistisk dokumentar og bør diskuteres som det. I en tid hvor norsk dokumentarfilm er inne i sin største gullalder, sanker internasjonale priser og vises som aldri før på kino, er det grunn til å understreke at sjangeren er friere og bredere enn dokumentardebatten gir inntrykk av.

Etter kinopremieren på Margreth Olins «Barndom» i vinter, skrev barnehagelærer Egil Stenhaug Strand ved Svartlamoen kunst- og kulturbarnehage et kritisk innlegg i Klassekampen hvor han hevdet at filmen «er ikke en dokumentar. Dette er propaganda».

Å beskylde dokumentarer man misliker for ikke å være dokumentar, viser som regel dårlig sjangerforståelse. Det avsporer fort debatt om dokumentarer som i høyeste grad er diskutable. Propaganda er et effektivt skjellsord, men også propagandafilmer har for lengst blitt dokumentarklassikere.

Kritiske røster til innhold i dokumentarer er gjerne mest opptatt av alt verket ikke gjør eller viser. Dokumentarer kan vanskelig formidle alle sider av en sak. Forskere, eksperter og kritikere har viktige roller som korrektiv til fortellingene. Debattene kan bli vel så skarpe og interessante om flere tar dokumentarer for hva de er: Kreativ bearbeidelse av virkelighet.

Les også kommentaren «Ekstremistens strenge mor»