Jeg er enig med Bjarne Brøndbo i at krav om arbeid og aktivitet er veien å gå. For meg er det derfor uforståelig at Ap kutter i aktivitetsplikten for unge sosialhjelpsmottakere. Vi vet at den virker – det er Steinkjer et strålende eksempel på.

Bedriftseier Bjarne Brøndbo skriver engasjert i Adressa om behovet for en velferdspolitikk som er bærekraftig. Det er flott at bedriftseiere som Brøndbo kaster seg inn i debatten om hva slags velferdssamfunn vi skal ha i Norge.

Jeg oppfatter at Brøndbo ønsker et velferdssamfunn som er noe mer for dem som trenger det mest, og som samtidig stiller klare krav til folk som kan jobbe. Det er en tanke jeg deler. Jeg har en grunnleggende tro på at arbeid og aktivitet for de aller fleste er det beste alternativet. Passivitet fører sjelden noe godt med seg. Den store utfordringen er derfor å få flere av dem som i dag står på utsiden, på innsiden av arbeidsmarkedet.

I løpet av min tid som statsråd har jeg prioritert å reise Norge rundt for å møte unge som tidligere har slitt, men som til slutt nådde drømmen om å komme i jobb. Jeg har lært masse av ungdommen.

Her er Bjarne Brøndbos kronikk: Nav og velferdsordningene er livsviktige. Systemet har bare én stor feil

Intervju med D.D.E.-vokalisten: Derfor skrev Brøndbo debattinnlegget

Alle enkelthistoriene forteller meg at det bor uendelig mye i norsk ungdom. Mange forteller meg at arbeid og aktivitet var den beste medisinen da livet røynet på. Det har fått meg til å tenke at vi kanskje i for stor grad har «sykeliggjort» og pasifisert ungdom som ville hatt bedre av å være i sving.

I stedet for å spørre hvor syke unge er, kan vi kanskje heller spørre hvordan vi kan legge til rette for at de kan være i arbeid og aktivitet. Noen er for syke til å jobbe. For andre, for eksempel dem med lettere psykiske lidelser, er arbeid ofte det beste alternativet.

Med litt tilrettelegging og ved at hjelpeapparatet er tett på den enkelte, kan vi gi nye muligheter til langt flere. Derfor prioriterer regjeringen økt bruk av lønnstilskudd. Det betyr at det offentlige betaler deler av lønna til arbeidstakere som har hull i CV-en, eller som sliter med lettere sykdom. På den måten gjør vi det enklere for arbeidsgivere som Bjarne Brøndbo å ansette folk som sliter med å få innpass i arbeidslivet.

Den samme tankegangen ligger til grunn for at regjeringen i fjor sendte på høring en rekke forslag om å endre ordningen med arbeidsavklaringspenger (AAP). Vi foreslår blant annet å presisere kravet til sykdom, en bedre vurdering av den enkeltes arbeidsevne, tettere oppfølging underveis og kortere varighet. Det skal bli vanskeligere å komme inn i ordningen og lettere å komme tilbake i jobb. Det endelige forslaget blir presentert til våren.

Er du opptatt av Nav? Da bør du også lese debattinnlegget: Den dagen Nav tok fullstendig livsgnisten fra meg

Sist tirsdag hadde jeg gleden av å besøke Jobbhuset i Steinkjer. Der har de lenge praktisert aktivitetsplikt, eller «Jobb for sosialhjelp», for unge sosialhjelpsmottakere. Det betyr i klartekst at ungdommen må jobbe for trygda. Ved å få de unge opp om morgenen og inn i meningsfull aktivitet, får mange en ny start i livet.

Resultatene til Jobbhuset i Steinkjer er intet mindre enn imponerende: 26 av 28 som har vært innom huset, har kommet seg i arbeid eller tilbake på skolen igjen. Jeg tar av meg hatten. Tidlig innsats er avgjørende for å hindre at ungdommen blir del av et varig trygdeløp, som igjen ofte leder til et liv i fattigdom. Den beste måten å bekjempe forskjeller på, er ved å få folk i jobb. En hyggelig bieffekt er at aktivitetsplikt sparer kommunene for betydelige summer.

Dette debattinnlegget er lest 160.000 ganger: Jeg må fraråde alle å bli helsefagarbeider. Yrket er rett og slett en stor bløff

Nina (21) var ei av dem jeg møtte i Steinkjer. Nina fortalte meg åpenhjertig at hun tidligere slet med å finne en retning i livet. Hun sto uten jobb og skoleplass, selvtilliten var på bunn og hun mistet mye av nettverket sitt. Fremtiden så mørk ut.

Da Nina kom på Jobbhuset, fikk hun kyndig veiledning av de Nav-ansatte. Hun ble satt på aktivitetsplikt og tok tak i seg selv. Hun har nå bestemt seg for at hun vil bli rørlegger, og har fått praksisplass på Comfort Bjørn Seem AS i Namsos.

Jeg fikk også møte John Kristian, som droppet ut av skolen da studiene ble for tøffe. Gjennom Jobbhuset og aktivitetsplikten får han struktur på hverdagen. Han må møte til faste tider, har definerte arbeidsoppgaver og får hjelp til å sette opp CV og søke jobber. Målet er å bli selvhjulpen.

Før 1. januar var det slik at Nav kunne stille vilkår ved tildeling av sosialhjelp, men det var ikke et krav. Noen kommuner stilte klare vilkår, andre gjorde det ikke. Det var bakgrunnen for at regjeringen fikk Stortinget med på å innføre aktivitetsplikt over hele landet. 60 millioner kroner ble satt av på statsbudsjettet, for å kompensere kommunene for eventuelle merutgifter i startfasen.

Les også denne kronikken: Sitter vi på gjerdet, settes arbeidsplasser i fare og menneskeliv kan gå tapt

På tross av at aktivitetsplikten er en suksess i de kommunene den har vært utprøvd, strøk Arbeiderpartiet de 60 millionene i sitt alternative budsjett. Det er uforståelig at Ap kutter i aktivitetsplikten, når det er dokumentert at den virker. Hvorfor vil ikke Ap at alle ungdommer på sosialhjelp skal få tilbud om arbeid og aktivitet, og dermed slippe å være prisgitt kommunen de bor i? Arbeiderpartiet sentralt later som om partiet støtter bruken av krav, men sannheten er at partiet har vært fornøyd med en kan-bestemmelse i lovverket.

Jeg stiller spørsmål ved om Ap har glemt sin egen arv, arven som var fundert i slagordet «Gjør din plikt, krev din rett». Det er et slagord som historisk har vært mye brukt av arbeiderbevegelsen. Hvorfor vil ikke Ap kreve av arbeidsføre ungdommer at de gjør sin plikt, før de krever sin rett?

Jeg mener vi må jobbe for et samfunn der vi ikke kun snakker om rettigheter, men også om plikter. Norge ble bygget ved at nordmenn så det som sin plikt å bidra til å bygge landet. Det har alltid vært en del av den norske samfunnskontrakten at de som har muligheten yter, før vi nyter.

Vi gjør ungdommen en bjørnetjeneste hvis vi ikke stiller krav til dem. Krav er omsorg i praksis. Ved å stille krav ser vi den enkelte ungdommen. Vi anerkjenner at det bor noe verdifullt i hver enkelt og at samfunnet trenger deres bidrag.

Hør våre kommentatorer snakke om mat og landbruk, byrommene i Trondheim og nye takter fra Disney

Les flere debattinnlegg på adressa.no/meninger

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter