Trondheims mest omdiskuterte sak er avhengig av at politikerne i byen og i fylket er enige. Det er til å riste på hodet av.

Et politisk system som kan skape handlingslammelse i viktige saker, er årsaken til bystyrevedtaket i Trondheim torsdag kveld. Politikerne skulle vedta hvordan bil- og kollektivtrafikken i byen skal organiseres når metrobussene kommer, men flertallet mente – forvirrende nok – at en utsettelse var nødvendig for å unngå lange forsinkelser.

Dermed pekte de på et problem som handler om mye mer enn bilfrie gater og kollektivfelt. Saken handler om hvordan byen skal styres, rett og slett om hvem som skal bestemme.

For å si det enkelt: I enkelte saker er det slik at når ordfører Rita Ottervik og fylkesordfører Tore O. Sandvik trekker i ulik retning, kan saken bli stående bom fast, selv om de er partifeller.

Når det handler om bil, buss og vei, blir det full stopp i den politiske saksgangen når politikerne, til og med i ett og samme parti, har ulike holdninger i fylket og i byen. Vedtaket i bystyret viser oss at situasjonen er uholdbar. Sakens kjerne, hvor og hvordan bilene og bussene skal kjøre, kan drukne i spissfindigheter om hvem som skal bestemme hva. Det er slikt som kan skape politikerforakt.

Prinsippene er i utgangspunktet soleklare. Trondheims innbyggere har valgt politikere som skal styre byen. De som har fått flest stemmer, har samtidig fått makt til å bestemme hva som skal skje.

Dessverre er det slik at de som styrer byen, styrer ikke byen fullt ut. For veiene er fylkeskommunale, og da har ikke bystyret lenger all makt. Da kommer fylkestinget inn i bildet. Politikerne i Trondheim kan si at «det er vår by, og vi vil ha metrobusser langs fortauet». Da kan fylkespolitikerne heve pekefingeren og si «vent litt, det er våre gater, og vi vil ha bussene midt i gata».

LES OGSÅ: Prinsenkrysset stenges ikke, men Olav Tryggvasons gate blir miljøgate

I den omdiskuterte saken om Kollektivbuen, var fylket først ute. Fylkesutvalget vedtok for over ei uke siden at de vil ha midtstilte kollektivfelt. Det vil nok ikke flertallet i bystyret. Likevel ville ikke flertallet ta noen avgjørelse, for da ville situasjonen bli helt låst, og lange forsinkelser ville oppstå. I stedet vil flertallet først forhandle med fylkespolitikerne i håp om å komme til enighet.

At man vedtar en utsettelse for å forhindre en lang forsinkelse, viser hvor merkelig denne situasjonen er.

Ingrid Skjøtskift (H) gikk naturlig nok til angrep på Ap og de de andre som gikk inn for å utsette saken. Hun mente det er en selvfølge at bystyret sier fra om hvordan de vil ha det, og at når man lar være å fatte et vedtak, møter man fylkespolitikerne med et uklart forhandlingsmandat.

To av Ap’s koalisjonspartnere kom også med skarp kritikk. Både Erling Moe (V) og Geirmund Lykke (KrF) stilte seg på Skjøtskifts side. Også SVs Ottar Michelsen var kritisk. Han mente medlemmer i samme parti burde snakke mer sammen, selv om noen av dem styrer byen og andre styrer fylket.

Flere minnet om at samme situasjon oppsto da formannskapet i Trondheim ville starte et forsøk med miljøgate i Innherredsveien. Fylkesutvalget, med fylkesordfører Tore O. Sandviks dobbeltstemme, sa nei. Formannskapet fattet sitt vedtak på forsommeren i 2015. Først nå i sommer, mer enn to år senere, ble forsøket endelig satt i gang.

Saker som har så stor betydning for utviklingen i Trondheim, kan ikke bli behandlet på denne måten. Politikerne burde ha lært av Innherredsveien. Likevel har de satt seg selv i en situasjon der det nå er stor fare for ny handlingslammelse, attpåtil i en sak som er enda viktigere.