Denne uka ble det kjent at Melhus Arbeiderparti sier nei til sammenslåing, og ber om at reformprosessen blir stanset. Den kalde skulderen Melhus viser nabokommunene har større symbolsk enn praktisk betydning. Det har lenge vært kjent at Melhus er lunken til sammenslåing og direkte avvisende til å slå seg sammen med Trondheim. Melhus er seg selv nok. Kommunen har kontroll på økonomien, vekst i folketallet og generelt lite å klage over.
Les også kommentaren: Byen sett fra sjøen
Det har stor symbolverdi at nettopp Arbeiderpartiet i Melhus fronter motstand mot reformen. Ingen ville latt seg overraske dersom Senterpartiet uttalte det samme. At det største partiet i fylkets nest største kommune peker nese til Sanner, motiverer ikke andre kommuner til å brette opp ermene. Det blir ikke bedre av at Melhus er en attraktiv partner i kraft av sin beliggenhet og størrelse.
Motivert blir lokalpolitikerne heller ikke av signalene fra Arbeiderpartiet. Under vårens landsmøte strøk partiet alle formuleringer som inneholdt ordet tvang. I sommer tok Helga Pedersen til orde for også å stryke alle tidsfrister i reformen. Signalet til kommunene fra landets største parti er ikke til å misforstå: Ta det helt med ro. Vi kommer ikke til å tvinge dere til noe som helst. Og dere har gooood tid.
Les også: Vi må ha færre enn 400 kommuner
Det er musikk i ørene til de mange kritikerne av reformen, og signalene gir slett ingen marsjordre til de mange kommunene som sitter på gjerdet. I dag ser det ut til at kommunene utreder og utreder, men det er ikke all verden som skjer, bortsett fra at det avholdes utallige strategikonferanser og produseres metervis med dokumenter. Politikerne synes det er hyggelig å møtes, men det blir det ikke noen reform av.
Det er lett å mistenke mange kommuner for å utrede for å holde realitetene unna. Når Melhus tar bladet fra munnen, er det sannsynlig at flere kommer etter. Flere har tatt til orde for at reformen tapper kommunene for energi. Det holder ikke at tre kommuner i Vestfold har sagt ja til sammenslåing og at det ser ut til at Rissa og Leksvik finner sammen. Skjønt heller ikke der virker veien å være belagt med roser.
Det er ikke bare regjeringen som taper dersom kommunereformen skusles bort. Det er helt åpenbart at reformen er både riktig og viktig. Jeg har egentlig vært imponert over kommunalminister Jan Tore Sanners (H) pågangsmot, men kanskje er det nettopp det som kan bli reformens bane. Nå er det sjelden politikerne beskyldes for å være for handlekraftige, men Sanners problem er at han var for rask på avtrekkeren. Høyre var så ivrige etter å tegne norgeskartet på nytt at de kastet seg over oppgaven straks de kom inn i regjeringskontorene.
Les også signert: Frykten for å bli en salderingspost
Det virker åpenbart i dag at Sanner og Høyre burde tatt seg bedre tid med å forankre reformen i Stortinget. KrF og Venstre utgjør regjeringens støttepartier, og det er et skjørt byggverk å lene seg på. De ville helt klart stått seg på en avtale med Arbeiderpartiet, selv om det neppe ville skjedd ved et trylleslag. Arbeiderpartiet har lite kultur for å støtte helhjertet opp om ideer de ikke har kommet på selv.
I etterpåklokskapens lys er det lett å se at rammene for prosessen burde vært lagt før kommunene ble bedt om å flørte med naboene. Ikke minst er reformen svekket av sin lemfeldige omgang med fylkeskommunen. Å starte en kommunereform uten å si noe som helst om det regionale leddet, var lite klokt. Mange gjør sitt beste for å latterliggjøre fylkeskommunen, men glemmer at store deler av samfunnet er organisert etter fylkesgrenser.
Det er lett å se behovet for en kommunereform, men desto vanskeligere å se hvordan Sanner skal klare å gjennomføre den.