Foto: Britt Eirin Johansen (illustrasjon)

Til høyre står en forhutlet gjeng narkomane som venter på å slippe inn i herberget; et enkelt lokale med respatexbord der de kan få ei brødskive og en kopp kaffe før de tar en ny runde med tigging og salg av bladet = Oslo.

Midt i parken ligger en lav, rosa bygning. Rundt den løper barn som ler og boltrer seg i lekeapparatene, akkurat som i alle andre barnehager over hele landet.

Barnehagen er muslimsk. Bak ligger Jamaat-e Ahl-e Sunnat, som ikke bare er Norges, men visstnok Nordens største moské. Den dekker et helt kvartal, er 6200 kvadratmeter stor og har plass til 2500 personer.

- Det er blanda drops der ute, men det går seg til, sier mannen som står bak meg.

Et stykke til venstre for moskeen ser jeg en bit av Breigata. Der står det en politibil. Noen få timer tidligere ble en mann stukket ned og drept like rundt hjørnet. Gjerningsmannen drepte også en kvinne på Manglerud tidligere på morgenen. Han er 55 år gammel, psykisk ustabil og kommer opprinnelig fra Tunisia.

- Er du redd, spør jeg mannen som står bak meg i stua.

- Nei, jeg har bodd her i over 20 år og trives fortsatt. Jeg har fine naboer. Dessuten er livet aldri helt risikofritt.

Han heter Per Fugelli og bor i Lille Pakistan, omringet av muslimer. Det kan være urolig rundt ham, men hans egne bekymringer befinner seg på et helt annet plan. Det han er redd for er de andres frykt, frykten for islam, frykten for de fremmede.

- Goebbels sa at jødene var ute etter å ta over. Nå sier noen det samme om muslimene. Men de vil leve et godt, fredelig og meningsfylt liv akkurat som oss andre, sier han.

Jeg tenker på kommentarfelt der folk melder at den beste måten å sende hjem flyktningene på, er å sette dem på et Herkules-fly uten fallskjerm. Slikt skriver folk i landet som FN fortsatt mener er verdens beste.

Noen uker senere tar jeg juleferie og drar til fjells. Ikke en muslim er i sikte. Men det er i slike strøk, langt unna Oslo Øst, innvandringsmotstanden er størst. Når han som bor midt blant dem ikke er redd, hvorfor er da skepsisen så stor i distriktene?

Kan det være fordi de som bor der, knapt har møtt en muslim? Det farlige viser seg ofte å være fredelig når man først blir kjent med det.

For en naiv tulling, tenker mange som leser dette. Men i stuevinduet på Grønland tenkte jeg også at når vi bor i det som anses som verdens beste land, kan vi ikke lenger regne med å ha alle godene for oss selv. Så får kriminelle behandles som kriminelle, uansett hvor de kommer fra, uten at ei hel gruppe får skylda for ugjerninger noen få begår.

Etter en kald høst, håper jeg starten på det nye året blir varmere.