Han blotter ikke hele brystet lenger, eller slenger fullt så nonsjalant på håret som tidligere, men scenepersonligheten til Robert Plant er likevel enestående, 35 år etter at Led Zeppelin ble oppløst.

Og selv om han har bygget seg en solid solokarriere siden den gang, er det fortsatt en bit av et av 70-tallets største rockeband publikum har kommet for å få et glimt av.

Bandet åpner da også konserten på Romsdalsmuseet med Led Zeppelin-låta «Trampled Under Foot». Plant kommer nærmest hoppende inn på scenen, full av energi, og griper tak i mikrofonen mens The Sensational Space Shifters setter i gang. 66-åringen har beveget seg mer mot roots, blues, folk og vest-afrikansk musikk, inspirert av bandmedlem Juldeh Camara fra Gambia. Miksen mellom det vest-afrikanske, ispedd vestlig musikk og østlig mystikk, kler Robert Plant. Camara bidrar på ulike afrikanske instrumenter, som gir låtene et folkemusikalsk preg. Det er både tøft og kult, og ikke minst fengende.

Så får vi heller bære over med at konsertens versjon av «Black Dog» ble en pinlig affære. Plant framsto nærmest som en parodi på seg selv, med elendig vokal og et akkompagnement som ødela låta på alle måter. Jeg forstår godt at han, med unntak av en gjenforeningskonsert i 2007, har sagt nei til å gjenforene Led Zeppelin.

Da er Robert Plant solo mye bedre å lytte til. De spilte flere låter fra fjorårets plate «Lullaby … and the Ceaseless Roar», nylig avdøde B.B. King ble hyllet med en nydelig versjon av «The Thrill Is Gone». Når de avslutter med «Whole Lotta Love», går det en lykkelig bølge over den frosne forsamlinga på Romsdalsmuseet. Men det blir liksom ikke helt det samme som 69-utgaven av Robert Plant, dessverre. Ekstranummeret «Babe I’m Gonna Leave You» mister litt av brodden når Plant rett og slett ikke når opp på alle tonene. Bandet kommer tilbake for nok et ekstranummer, denne gang «Rock and Roll», og den sitter med en intensitet og et trøkk som avslutter kvelden perfekt. Nok en gang med Camara som en sentral rolle i lydbildet.

Robert Plant har fortsatt en fantastisk stemme, og med et band som ikke bare bidrar musikalsk, men som er minst like mye som hovedpersonen på scenen, ble det til tider en eksplosiv konsertopplevelse. Likevel må vi nok alle innse at Led Zeppelin er en tilbakelagt æra, som funker best på plate. Og gi Robert Plant mulighet til å fortsette solokarrieren sin. Den gjør han strålende.

Anmeldt av VERONIKA SØUM