Dette er Annas historie:
En barndom. Brødskive med brunost og syltetøy. Tran. Skole. Og netter med overgrep.
Det er mange år siden nå, mer et halvt liv. Hun ville gjerne ha glemt det. Men man glemmer ikke så lett slike ting som Anna forteller:
Netter hvor hun kunne bli halt ut av senga av en mann. En hverdag på en internatskole som tilsynelatende fungerte til det beste for de hørselshemmede barna som gikk der. Men som var et mareritt for noen.
- Jeg ble vekket og dratt opp av senga. Jeg vet ikke om jeg kjempet i mot, men husker jeg dumpet borti veggen, ble halt gjennom en dør og en til, inn på en glassveranda. Der måtte jeg kle av meg og onanere ham, forteller Anna.
Hun orker ikke stå frem med navn, så vi kaller henne det, jenta som gikk på Vikhov i årene fra hun var åtte til tretten. I dag husker hun disse årene nærmest gjennom en dis, en tid hvor hun grudde seg til å legge seg om kveldene.
- Jeg følte meg ofte trøtt og sløv og tåkete den tiden jeg gikk på Vikhov, forteller Anna. Så tåkete at hun i ettertid har lurt på om det var noe spesielt hun fikk i seg disse årene. Hvor hun kunne bli vekket to til tre ganger i uka av grådige hender. Hvor den ukentlige dusjen på fredager alltid hadde voksne tilskuere.
Det er en stilig dame som møter oss mange år senere, kledd i svart, med moteriktige briller og frisyre. Litt av den dyprøde lakken på neglene er bitt av. Anna har slitt mye med angst i livet, og har hatt vanskeligheter med å slå seg til ro et sted. De vanskelige årene alene på en internatskole, har satt sine spor. Det var en ensom tilværelse, en tilværelse full av frykt. Å snakke med noen var umulig.
- Det var en skam å snakke om sånt før. Jeg var redd for å bli sendt på Gaustad om jeg fortalte noe, sier Anna, som forteller at truslene hang tungt over henne dersom hun sa noe: Om ikke å få reise hjem i sommerferien eller på planleggingsdager. At posten hennes ville bli holdt tilbake. Så ei lita jente holdt munn om det som skjedde. I stedet forsøkte hun å rømme, med nedsatt karakter som eneste resultat. I stedet grudde hun seg til å legge seg om kveldene. Også da hun ble tenåring, også senere, da hun ble voksen.
- Jeg turte ikke å snakke med andre enn legen min, jeg var så redd for ikke å bli trodd, i stedet ble jeg bitter og deprimert, sier hun. Før hun endelig tok mot til seg og fortalte.
- Nå har jeg fortalt det til en tante, og de voksne barna mine, sier Anna, som i voksen alder har slitt mye med ettervirkningene. Etter mange år i yrkeslivet er hun nå uføretrygdet. Saken hennes er foreldet for lenge siden, men i desember i fjor fikk hun en rettferdserstatning av Staten.
- Jeg hørte om en annen kvinne som hadde fått erstatning, og tenkte at også jeg ville stå opp så andre forstår at slikt foregår, sier Anna, som kjente en dyp lettelse da hun før jul i fjor fikk vedtaket om erstatning på 150 000 kroner.
- Jeg tenkte først og fremst at endelig, endelig er det noen som tror på meg! Men jeg ser jo av sakspapirene at flere har visst hva som skjedde den gangen. Og ingen gjorde noe. Det gjør meg trist, sier hun.
«Annas» historie handler om to menn. Begge er nå døde.
Kunnskapsdepartementet er framlagt saken om Vikhov. Les deres svar her.
Les dokumentet «De mørke årene ved stillhetens skole» i papiravisen eller e-avisen