Fremragende forskningsmiljø har for lengst forstått det.

Enten det gjelder nye Forskningssentre for miljøvennlig energi (FME), store Horizon 2020 prosjekter, eller den nye bioteknologisatsingen Senter for Digitalt liv Norge: Naturvitenskap, samfunnsfag og humaniora trenger hverandre.

Tjue år etter fusjonen som ga opphav til NTNU, bærer universitetet fremdeles preg av tilsynelatende uoverkommelige kløfter mellom Dragvoll- og Gløshaugen-miljøene.

Dette kom tydelig fram i en masteroppgave som nylig vakte stor oppmerksomhet både i aviser og universitetsmiljøet. Motsetningsforhold mellom studenter fra de ulike miljøene og Dragvoll-studenter som ofte ikke føler tilhørighet under NTNU-paraplyen ble beskrevet.

En ny masteroppgave viser at kulturforskjellene mellom Gløshaugen og Dragvoll fortsatt lever

I forkant av fusjonen i 1996 var et av spørsmålene som ble reist: Hvordan kan et universitet med en teknisk-naturvitenskapelig hovedprofil romme humaniora og samfunnsfag slik at disse fagene har livets rett på egne premisser? Her trenger vi gode løsninger i framtida, både i campus-prosessen og i måten NTNU støtter ulike forskningsmiljøer.

Rent faglig sett er det imidlertid noe dypt gammeldags over holdningene det har blitt satt søkelys på. Mens vitenskapshistorien har vært preget av stadig sterkere spesialisering, befinner vi oss nå i en tid der etablerte grenser brytes opp, disipliner konvergerer, og identiteter, blir flytende.

I stadig sterkere grad henter man nå ideer fra ulike forskningsfelt, både ved at nærliggende fagdisipliner forenes, men også på tvers av naturvitenskap på den ene siden og humaniora og samfunnsfag på den andre. Både samfunn, forskning og teknologi har blitt såpass komplisert og sammensatt at mange viktige problemstillinger bare kan løses i tverrfaglige team.

Les også kommentaren: Fusjon uten begeistring

Denne forandringen er et internasjonalt fenomen og gjenspeiler seg f.eks. i krav fra Forskningsrådet om å involvere samfunnsansvarlighet, såkalt «Responsible Research and Innovation» (RRI) i naturvitenskapelige forskerprosjekt. Her skal samfunnsfag og humaniora samarbeide i forskerprosjekt med naturvitenskap på tvers av disiplin.

Senter for digitalt liv Norge (DLN) er et nasjonalt senter for bioteknologisk forskning og innovasjon, og representerer et godt eksempel på forskning som påkrever transdisiplinært samarbeid. DLN er et virtuelt senter som vil involvere aktører fra hele Norge under ledelse av NTNU, i tett samarbeid med UiO og UiB. Det er innvilget en kvart milliard kroner til våre seks store og transdisiplinære forskningsprosjekter, samt et nettverksprosjekt. Med en ny utlysning på ytterligere 100 millioner kroner, utgjør dette den største enkeltsatsingen på bioteknologi fra Forskningsrådet.

Professor Aksel Tjora mener NTNUs campusforslag er bakstreversk

DLN bryter med den tradisjonelle organiseringen av forskningssentre for å nå sitt mål om å utvikle ny kunnskap og nye metoder for nåværende og fremtidig bioteknologi. Senterets virksomhet inkluderer et betydelig bidrag fra humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag, ikke minst innen utdanningen av morgendagens forskere.

I vår Forskerskole blir de forberedt på transdisiplinært arbeid gjennom opplæring i RRI, så vel som matematisk modellering og systembiologi. Senteret skal videre øke forståelsen for hvordan forskningen påvirker, skal påvirke og blir påvirket av det samfunnet den foregår i. Vår neste Volterra-lecture, holdt av internasjonalt anerkjente Wiebe Bijker, har nettopp dette som tema: Why your research becomes better with Responsible Research and Innovation (RRI).

Med sin unike profil og sine sterke fagmiljøer både på Gløshaugen og på Dragvoll har NTNU utmerkede forutsetninger for å lede an i utviklingen av nye disipliner og konstellasjoner for samarbeid. For å innta denne posisjonen er det viktig at NTNU legger til rette for transdisiplinært arbeid når de skal samle universitetsmiljøene på en god måte. Humaniora og samfunnsfag er viktige støttespillere for teknologi- og naturvitenskapsfagene på dagens Gløshaugen, men det er vel så viktig at de tradisjonelle universitetsfagene får stå på egne bein og føler tilhørighet til NTNU.

Du må få med deg videoen med den heftige debatten om byutvikling i baksetet på en liten bil

En kritisk faktor for godt transdisiplinært samarbeid er forståelsen for hverandres kunnskap, og dette kommer ikke av seg selv. Å gå fra nettopp en fagdisipliner, til en interdisiplinær og til slutt en transdisiplinær tilnærming der flere fagretninger skal samvirke, er en krevende visjon og må ha solid faglighet i bunn. I DLN jobber vi transdisiplinært både faglig, men også organisatorisk. På denne måten oppstår et reelt og funksjonelt samarbeid.

Det har blitt sagt at alle bioteknologer bør ha en bestevenn som er matematiker, men det spørs om ikke også alle naturvitere bør ha en bestevenn som er humanist eller samfunnsviter.

I fremtiden vil det bli stadig vanskeligere for naturvitenskapelige akademikere å være relevante uten å ta inn over seg kulturelle og sosiale forutsetninger for og konsekvensene av deres arbeid.

På den andre siden bør det både være interessant og gi en ny dimensjon av relevans for akademikere fra Dragvoll å jobbe med typiske naturvitenskapelige problemstillinger. Forskning påvirker samfunnet, og samfunnet påvirker forskning; slik har vi alle både plikt og rett til å reflektere over hvordan vi sammen ønsker å utvikle vårt samfunn.

Ingen taper mer på kulturkløften enn NTNU. Framtidas NTNU vil stå aller sterkest hvis vi bruker alle våre miljøer til fulle, og bedre utnytter det potensialet det ligger i den gjensidige avhengigheten mellom Dragvoll og Gløshaugen.

Hør våre kommentatorer snakke om nye meningsmålinger for Trøndelag, fraværesregler i skolen og norsk films Oscar-sjanser

Les flere debattinnlegg på adressa.no/meninger

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter.