Du tror det ikke før du ser det. Den gigantiske fotballhallen på Sistranda, som kommer på toppen av et yrende idrettstilbud, tar pusten fra alle.

La meg sitere Rosenborgs Tore Grønning: «Her blir vi noe som ikke kler Rosenborg – målløs!»

Frøyværingenes glede og stolthet over storhallen på Sistranda var omtrent like stor som misunnelsen hos gjestene fra Trondheim. Hallen dekker nesten ti mål, eller ti boligtomter om man vil, og er et imponerende løft for en så liten plass. Med sine knapt 5000 innbyggere er ikke øyværingene stort fler enn man finner i noen boligblokker på Flatåsen.

Prisen for storhallen er ca. 60 millioner kroner. Med klatrehall og servicebygg ble summen 83 millioner. Hvordan er det mulig for en så liten plass i havgapet? Svaret ligger hos næringslivet, og først og fremst hos kommunens store aktør i laksenæringen. Nærmere 100 millioner kroner har den gavmilde Salmar-eieren Gustav Witzøe brukt på kulturhuset og fotballhallen som ble offisielt åpnet lørdag.

I lang tid var Frøya et samfunn folk rømte fra. Folketallet sank dramatisk fra 7000 ned mot det halve. Nå vokser det igjen uten at det på langt nær er nok til å dekke etterspørselen etter arbeidskraft. Boliger og serviceinstitusjoner popper opp på Sistranda, og helt øverst, på det som på folkemunnet kalles Golanhøyden, ligger idrettens nye storstue.

Abrahallen i Malvik, forøvrig også bygget med milde gaver fra næringslivet, er redningen for fotballen i Trondheim, som er landets eneste storby uten egen fotballhall. Mange drømmer om en slik hall, men det skorter på pengene. Mye av Trondheims næringsliv går godt, men ingen av byens aktører kan måle seg med rausheten til Gustav Witzøe.

Det er noe vakkert over en slik omtanke for lokalsamfunnet, og det skal ikke herske tvil at Witzøe gir med hjertet, men Frøyas stor mesén har en baktanke. Han trenger arbeidsfolk til virksomheten sin og for å lykkes må han gjøre Frøya til et mer attraktivt sted å bo. Nå er Salmar prisgitt arbeidsinnvandring, først og fremst de baltiske landene, og likevel er mangelen på arbeidskraft årsak til at de ikke får satt i gang nye prosjekter.

De gode opplevelsene i fotballmiljøet, var den viktigste årsaken til at Gustav Witzøe vendte hjem igjen og skapte lakseeventyret. Han var en god keeper som ble flyttet frem til midtbane og spiss. Klubben spanderte gladelig hjemreise på Witzøe, for hans fotballferdigheter var ofte forskjellen på seier og tap for Trønder-Frøya.

Med fotballhallen ønsker Witzøe å bidra til å skape drømmer for øyas unge. De må gjerne drømme om å bli en ny Messi, og kan nyte bedre treningsforhold enn argentineren noen gang hadde. Ungdommene må gjerne reise ut før bygdedyret tar dem, bare de finner veien hjem igjen til røttene, slik han selv gjorde.

Ved hjelp av enorm vekst i skatteinngangen, milde gaver fra næringslivet og et forbilledlig samarbeid mellom det offentlige og frivilligheten, blomstrer kultur og idrett på Frøya. Nytt kulturhus, landets flotteste fotballhall, klatrehall, håndballhall, basishall, tilbud til kiting og kajakk, motorsportanlegg for gokart og dragracing. Kommunen har anlegg for det meste og neste prosjekt er friidrettsanlegget.

Utdanningstilbud innen akvakultur, i nært samarbeid med NTNU, gjør at Frøya styrker sin tetposisjon i laksenæringen.

Det som var et fattiglem blant trønderske kommuner opplever sin storhetstid og bruker momentet til å skape varige verdier. Hvis fremgangen skal fortsette, er det viktigste å gjøre Frøya til et godt sted å bo, en kommune som er tung å forlate og god å komme hjem til.

PS!

På idrettens festaften tok en av de misunnelige gjestene fra Trondheim ordet: «Vi kunne godt tenkt oss at Gustav hadde kommet til Trondheim og holdt litt voksenopplæring for colonialmajoren på Lade.»