Vi mennesker har et grunnleggende behov for å kategorisere. Men når vi setter andre i bås eller i kategorier, og stempler personer eller familier som vanskeligstilte, står vi i fare for å ta fra dem verdigheten.
For noen år siden søkte min mann og jeg om startlån til bolig. Overskriften på skjemaet vi fylte ut lød som følger: «Søknad om startlån til bolig for vanskeligstilte unge». Jeg husker at jeg stusset over dette og undret; Var vi å regne som vanskeligstilte? Vi var unge, og nyutdannede, og hadde ikke hatt mulighet for å kjøpe bolig dersom vi ikke hadde fått denne støtten. Men ordet vanskeligstilt ga meg assosiasjoner til noe mer. Det var ubehagelig å bli plassert i denne kategorien.
Les også Morten Langfeldt Dahlbacks kommentar: Morten (32) hater boligmarkedet
Når jeg blir spurt om hva jeg jobber med, forteller jeg at jeg er koordinator i Home-Start Familiekontakten; et støtteprogram i Kirkens Bymisjon hvor frivillige besøker småbarnsfamilier. Ofte følger det et oppfølgingsspørsmål fra den andre; «Er det vanskeligstilte familier du møter, da – eller?».
Hva betyr egentlig dette ordet; vanskeligstilt? Er det ment å være beskrivende for dem av oss som i perioder i livet blir stilt overfor vanskelige situasjoner, vanskelige valg, eller følelser vi har vanskelig for å håndtere? Et kjapt søk i den elektroniske synonymordboka kunne fortelle meg følgende: «Det var dessverre ingen treff på søkeordet «vanskeligstilt». Søket ga heller ingen treff ved et nettsøk i Store norske leksikon.
Les også Kari Hovdes kommentar: Feriepresset er i gang
Å kategorisere er en måte å forstå verden på. Når vi setter andre i bås, i kategorier, når vi stempler personer eller familier som vanskeligstilte, står vi i fare for å ta fra den andre verdighet. Vi kan ta fra den andre muligheten til å bli sett som menneske. Ordene vi velger kan brukes til å bygge opp mennesker vi møter, eller vi kan velge å bruke ord som skaper avstand mellom oss.
LES OGSÅ: Budsjett endrer ikke dårlige vaner
Det er en illusjon å tro at ikke vi alle kan komme dit at vi har det vanskelig. At vi ikke, alle sammen, enten allerede har, eller skal komme til å oppleve livets ytterligheter. På godt og vondt.
Ingen av oss er bare det ene eller det andre. Et menneske som strever med å mestre foreldrerollen, og å få endene til å møtes, eller med å finne ro i livet, er ikke bare sine utfordringer. Alle er vi så mye mer. Hvis vi møter mennesker med respekt for hvem de er, og med en forventning til hva de kan – så gir vi den andre en gave.
LES OGSÅ: Er du bekymret- ikke reis
Vi kan begynne med å anerkjenne at vi alle sammen kan oppleve å streve innimellom. Ingen er bare det du ser.
Av og til hjelper den ene den andre. Og av og til er det omvendt. Det er lettere å klare seg selv hvis man får støtte fra andre. Som en av våre frivillige sa: «Jeg ble i utgangspunktet med for å hjelpe, men jeg føler at jeg har fått minst like mye igjen selv».
