«Paper Towns» er film nummer to med utgangspunkt i en roman av suksessforfatteren John Green, etter «The Fault in Our Stars» fra 2014. Også denne gangen er filmatiseringen absolutt severdig.

«Paper Towns» innledes med attenåringen Quentins teori om at alle får oppleve et mirakel i livet. I hans eget liv består det i å være naboen til skolens desidert hotteste jente, Margo, som på ingen måte er noe friksjonsfritt vesen. Margo er heller typen som rømmer med sirkuset, sjarmerer seg inn backstage og kjenner alle de riktige folkene, med en uredd frekkhet som sin fremste nådegave. I tillegg har hun en hang til utforskning av mysterier, og er selv noe av et mysterium for den i overkant streite Quentin, som stort sett har planene fastlagt frem til 30-årsalderen.

«–Jeg har bodd i denne byen i 11 år, men har aldri møtt noen som bryr seg om noe», sier Margo, idet hun påpeker Quentins konvensjonalitet og minimale komfortsone. Etter å ha betraktet Margo fra sidelinjen i årevis, får Quentin likevel anledning til å bli med henne på et kreativt hevntokt mot en utro kjæreste. Kort sagt er Margo av den sorten som greier å sprite opp trøtt amerikansk forstadsliv med sin sterke frihetstrang, og mens jevnaldrende diller med forberedelser til prom night leser hun Walt Whitman og er opptatt av Woody Guthrie. Når Margo så forsvinner, går ryktene, men Quentin bestemmer seg for å lete etter henne og bruker hennes uforutsigbare påfunn, skjulte beskjeder og hint som veivisere.

En åpenbar kvalitet ved «Paper Towns» er gode skuespillerprestasjoner, i herlig gjenkjennelige scener som fremstår som både autentiske og naturlige. Særlig Cara Delevingne er karismatisk som den nærmest mytiske Margo. I tillegg tar en historie med et velkjent utgangspunkt en frisk vending i «Paper Towns». Filmen skildrer på kyndig vis det å stå på spranget ut i voksenlivet, enten det representerer starten på et forutsigbart løp med utdanning, karriere og familiestiftelse, eller et byks ut i den totale frihet med alle muligheter åpne. Historien fortelles så flinkt og sømløst at også publikummere som for lengst har tilbakelagt tenårene vil kunne bli effektivt dratt tilbake inn i en verden av friskhet, keitete forelskelse og følelsesmessig uskyld.

«Paper Towns» har mange elementer til felles med en rekke ungdomsfilmer fra de siste tiårene, men filmen handler intelligent nok også om mytedannelse i seg selv. Det forhindrer ikke at «Paper Towns» også er velsignet med tenåringshumor à la «American Pie»-filmene. Her finnes også high school-nostalgi, foreldre med pinlige sysler og dyptfølte kvaler av ymse slag. Hele veien funker det, ikke minst på grunn av fine persontegninger. Karakteren Margo fremstilles som en litt annerledes type heltinne en virkelig kan inspireres av, uten at det bikker over i den totale glorifisering. Selv om slutten av filmen kan sies å være litt småfeig, reiser den et interessant spørsmål om hva som egentlig blir tilbake når all hype og alle fantasier trekkes fra.

Tidløst: «Paper Towns» bør også inspirere seere som har tilbakelagt tenårene med god margin. Foto: filmweb