Vedlikehold av fredede bygninger krever gode håndverkere. Ensidig fokus på pris gjør det lønnsomt å bruke billig arbeidskraft uten kompetanse. Det kan føre til uopprettelige skader.

Tingvoll kirke på Nordmøre er en fredet steinkirke fra 1100-tallet. I februar 2016 ble det planlagte restaureringsarbeidet på middelalderkirken lagt ut på anbud. Det skulle gjennomføres utvendige mur- og pussarbeider på kirkens vegger, et arbeid som ifølge anbudspapirene krevde spesiell faglig kompetanse innen middelalderens håndverk. Firmaet som fikk tilslaget hadde innfridd kvalifikasjonskravene og levert det økonomisk mest fordelaktige tilbudet.

Et halvt år senere, den 18. august 2016, publiserte NRK en artikkel om restaureringsarbeidet på Tingvoll kirke. Firmaet som utførte arbeidet hadde fjernet den gamle murpussen med vinkelsliper, og påført uopprettelige skader på steinen. Opprinnelige verktøyspor etter de som bearbeidet og formga steinen på 1100-tallet var nå slipt vekk, og erstattet med runde slipemerker. Riksantikvarens seksjonssjef ved konserveringsseksjonen, Harald Ibenholt, uttalte overfor NRK at dette var et klart brudd på kulturminneloven, og at saken ville bli anmeldt. Vi er enige i at forholdet er et alvorlig brudd på loven, og at saken bør anmeldes. Vi mener imidlertid at slike lovbrudd skjer som en konsekvens av en anbudspraksis, som utgjør en trussel mot vår felles bygningsarv. En trussel som ikke løses ved å anmelde ett forhold, men som krever en større endring.

Når det skal gjøres større arbeid på kulturhistoriske bygninger i offentlig eie, er anbudsprinsippet den rådende kontraktsform. Slike kontrakter omfattes av Lov om offentlige anskaffelser (1999). Selv om formålet og de grunnleggende kravene i loven er nødvendige for å hindre forfordeling av entreprenører, mener vi systemet oppfordrer til en praksis som ikke er i allmennhetens eller kulturminnenes interesse. Ensidig fokus på pris bidrar til å skape en praksis som gjør det lønnsomt for firma å anvende billig arbeidskraft uten nødvendig kompetanse. Dette skjer samtidig som NTNU og andre kompetansemiljøer bygger opp forskning og utdanning innenfor bygningsvernet.

Antikvarisk bygningspleie handler først og fremst om kunnskap. Kunnskap på forskjellige nivåer i kulturminneforvaltningen og i byggebransjen. Vi er avhengig av at de som bestiller, formulerer og håndhever forvaltningen har en kunnskapsbasert tilnærming. I det ligger at inngangen til et prosjekt må forankres i kunnskap, der pris og trange tidsplaner ikke blir en trussel for en kunnskapsmessig tilnærming.

Middelalderkirken på Tingvoll er i kraft av sin alder et automatisk fredet kulturminne. Ifølge kulturminnelovens formålsparagraf er det et nasjonalt ansvar å ivareta kulturminneressursene som vitenskapelig kildemateriale. Kulturminner er kilder til kunnskap om samspillet mellom mennesker og natur under varierende livsbetingelser. De er kilder til innsikt i tekniske, estetiske og formgivende løsninger, og utgjør et kunnskapspotensial som få andre historiske kilder kan måle seg med.

Prosjekter som restaureringene av Tingvoll kirke, Haltdalen stavkirke, Værnes kirke m.fl. bør etter vår mening styres ut fra en håndverksvitenskapelig tilnærming. I likhet med andre fredede og verneverdige bygninger, viser disse kirkene hvilke håndverks- og materialmessige løsninger som er holdbare over svært lang tid. De er resultater av kunnskap om materialer, og om hvordan de bør behandles og formes. Kunnskap som er bygd opp og perfeksjonert gjennom generasjoner, men som i dag har gått, eller er i ferd med å gå, tapt. De fleste kulturhistoriske byggverk er unike, og bærer sin særskilte historie med seg. Motivasjonen for vern er at denne historien skal føres videre. Til det kreves kyndige håndverkere, som har evnen til å lese informasjon ut av bygningen, til å reflektere, vurdere og handle ut fra en grunnleggende forståelse av kulturminnevernets formål. Feil eller manglende kunnskap hos den som utfører arbeidet kan få store konsekvenser. Det kan bli kostbart, og det kan medføre uopprettelige skader på bygningen. Håndverkerens kvalifikasjoner er derfor av avgjørende betydning.

Det pågår forskning og utdanning av tradisjonshåndverkere ved NTNU og andre institusjoner. Disse utdannes som spesialister i utøving av norsk byggeskikk og håndverkstradisjoner. I utdanningen vektlegges en håndverksvitenskapelig tilnærming der undersøkelser av verneobjektet, kritisk refleksjon, håndverksutføring og vitenskapelig metode knyttes sammen. En anbudspraksis som den vi ser eksempel på ved Tingvoll kirke spenner ben under den kompetanse disse innehar, en kompetanse som holder på å dø ut, men som etter sentrale myndigheters ønske forsøkes videreført for ettertiden ved nettopp å utdanne nye generasjoner med tradisjonshåndverkere.

Kulturminner utgjør en sentral del av vår kulturarv. De representerer samfunnets hukommelse, identitet og vårt felles verdigrunnlag. Slike gjenstander er uerstattelige kilder til kunnskap og opplevelser, og anses som viktige for lokal stedsutvikling og med det kulturell, sosial og økonomisk verdiskaping. Når myndighetene lyser ut slike prosjekter på anbud blir gjenstanden omdefinert til å være en økonomisk gjenstand på linje med alle andre nyttegjenstander. Det prinsipielle spørsmålet i vår sammenheng er om disse ikke-fornybare kulturskattene best blir ivaretatt ved å frita dem fra dagens anbudsprinsipp, og heller organisere slike prosjekter som forskningsprosjekter i samarbeid mellom forvaltningsmyndighet og utøvende kompetansemiljø med forankring i håndverksforskning.