I fremtiden kan det bli bedre tilrettelagt for båtliv på Leirsjøen. Vi tok turen fra demningen og opp til Skjelbreia i kano.
Å padle fra demningen i enden av Store Leirsjøen og inn til enden av Lille Leirsjøen er som å padle gjennom tett granskog. Bare av og til ser vi små glenner i skogen som er fine rasteplasser. På slutten av 1800-tallet var omtrent all skog hogd ned i disse områdene. Nå regjerer trærne atter en gang og omfavner oss der vi stille sklir over vannet.
Dyrene på fødestua
Naturen er stille nå i midten av juni. Mens vi på turene i april og mai opplevde oppvåkningen av dyrelivet, skjer det nå store ting i skjul. Dyrene har trukket seg tilbake for å føde, eller de ligger stille og passer på de nyfødte. Rådyrkjeene med de hvite prikkene på ryggen og de røde elgkalvene er der ute et sted. Instinktet sier at de skal ligge og trykke seg ned mot bakken dersom fare truer.
Kanskje pågår det en fødsel der inne i skogen akkurat nå uten at vi ser det. Det vi beklageligvis ser, er at folk har lagt igjen søppel ved rasteplasser langs vannkanten, noe som ødelegger litt av naturopplevelsen.
Tilrettelegging
Enhet for idrett og friluftsliv i Trondheim kommune har planer om å legge forholdene til rette for turer på og rundt Leirsjøen. I det ligger også tanker om avfallsdunker for søppel i tilknytning til vassdraget. Neste år kan nemlig Leirsjøen bli åpnet for friluftsliv når den ikke lenger er reservevannskilde for drikkevann til Trondheim. Da blir dagens forbud mot camping, bading og fiske sannsynligvis opphevet.
I enden av Store Leirsjøen kommer vi inn i den lune kanalen som binder Store- og Lille Leirsjøen sammen. Her inne er det flott med stille vann og siv som vaier svakt i den flaue vinden. Her møter vi mannen i den røde kajakken. Han har snudd der kanalen blir så grunn at kanoen må fløtes opp til Lille Leirsjøen. Vi hilser forsiktig. Ingen ønsker egentlig å bryte stillheten og opplevelsen her inne.
Han rekker å fortelle at han er ute og padler her to-tre ganger i uka før båtene har sklidd forbi hverandre og møtet er over.
Grunt farvann
Vi stiger ut av kanoen og bruker tauet til å dra kanoen opp de få meterene der man ikke kan padle. Høye støvler er en fordel i dette farvannet, da trær som vokser helt inntill bredden forhindrer at man kan dra kanoen opp mens man går på land.
Kanal inn på Markamyra
Oppe i Lille Leirsjøen trekker skogen seg bort fra bredden og det blir mer åpent rundt vannet. Etter en kort padletur er vi ved vestenden. Der går en ny kanal inn i Markamyra bort til den vesle brua der skiløypa krysser bekken på tur opp mot Marka. Vi trekker kanoen på land og bærer den opp til Skjelbreia. Turen går på stien langs skiløypa. På tur ned bar vi farkosten ned Møllemarkstien. Det er også en mulig vei opp, men det er bratt enkelte steder.
Fugler på vakt
Været er rufsete i det vi setter kanoen på vannet. Vi padler over vannet og drar kanoen på land. Tarpen er akkurat spent opp da regnet kommer. Til tross for mye regn denne natten, sover vi tørt. Fuglene er på vakt. Både myrsnipa, endene og måsen har egg eller unger. De vil nødig avsløre sin posisjon. Og når vi farer stille avgårde er det ingen grunn til å bruse med fjærene. Måsen dominerer rundt vannet. Ett par har utkikkspost på mønet av nøstet som ligger ved Lindboehytta. De er innom for å se om vi har noe mat, samtidig som mor kommer med de sedvanlige skinnangrepene for å lede oppmerksomheten bort fra hjem og barn.
Stillhet
Vi har ikke brukt mer enn to-tre timer i rolig tempo inn til Skjelbreia. Turen tilbake er gjort unna like kjapt. Tilbake ved demningen der vi startet er opplevelsen av stillhet det som sitter tilbake. En flott stillhet som ligger der byen slutter og marka begynner.
LES FLERE ARTIKLER I SERIEN "ET ÅR I BYMARKA":
Mai: Ørretfangst ved trollskog
