Din første sorg er din største sorg

Men jula 1972 må tåka ha letta, jeg gledet meg sånn! Lillejulaften pyntet vi juletreet og skulle legge oss. Men så falt det ned et fly i Asker. 40 passasjerer døde, fem overlevde. NRK sendte direkte, vi satt i sofaen med nylaget julegodt og så på direktesending i timevis. Vi hadde liksom stålsatt oss for jula, hele gjengen. Ny, fin krans til pappa sto klar i yttergangen. Gravlys. Men så falt det ned et fly i Asker, og fra mammas ansikt forsvant det tapre smilet. For vi visste hvordan alle disse menneskene nå hadde det.

Når litteraturen hogges i stein

Din første sorg er din største sorg. Dette er et uttrykk jeg kan kjenne meg igjen i. Alt senere settes liksom opp imot dette, den første knusende erfaringen. Ikke at jeg bagatelliserer senere hendelser, nei, jeg kan være en skikkelig sutrepave. Men jeg går ikke totalt i kjelleren. For jeg vil ikke være der, jeg dyrker ikke mørket, jeg har kjent det på kroppen.

Og derfor har jeg lagt meg til en uvane. Jeg tror jeg forstår andres sorg. Men det gjør jeg ikke. Jeg kan kjenne igjen fargene, det fysiske ubehaget, jeg kan ane en flik av hva den andre opplever. Men jeg sitter ikke på fasiten.

«Det tar tre år», sier noen bedrevitere om sorg. Etter tre år er du liksom over ei slags kneik. Denne oppskriften blir gjerne presentert for mennesker som har mistet en partner. Og det skal sannelig god timing til for å innfri denne forventningen.

Sverre sa aldri noe om at han slet

En av mine gamle skolevenninner mistet mannen sin etter et langt og smertefullt sykeleie. Dette var hennes store kjærlighet. Det siste året tok hun seg fri fra jobben slik at han kunne være hjemme. Det gikk døgnet rundt, og med en utrolig innsats fra henne fikk han dø stille og rolig i sin egen seng. Hun var totalt utslitt. Ikke bare av søvnmangel og fysisk slit. Men av påkjenningen ved å se sin sterke, morsomme mann visne og forsvinne.

Hans død kom ikke overraskende på henne. Hun hadde hatt orkesterplass til hans sorti. Men mange i omgivelsene hadde sett det hele fra bakerst på balkong. De fikk sjokk og gikk rett inn i fersk sorg. Og ble totalt overrumplet da hun etter få måneder traff en kjekk, sjarmerende enkemann og falt pladask. Dette ble for mye for dem, og det er jo ikke vanskelig å forstå. Fasiten gikk ikke opp.

En ung prests bekjennelser

En annen venninne mistet mannen sin på brutalt vis. Han ble skutt på oppdrag i utlandet. De hadde små barn, interessante jobber, et godt liv. Så kom katastrofen. Denne erfaringen ligger tettere opp til min, og det er særlig her jeg har lett for å trå feil. Tro jeg vet hva som skjer.

Og hva skjedde? Hun brukte lang tid. Her var det ingen i omgivelsene som nevnte overfladiskhet. Nei, her kom heller kravet om fortgang i prosessen. Skulle hun ikke snart få en ny mann? Tok hun ikke lett til tårene? Var hun ikke litt dyster? Treårsregelen ble hyppig nevnt.

Minnesmerket passer ikke inn- det gjorde ikke terroren heller

Julaften 1972 våknet jeg til et juletre som bugnet av gaver. Vi fikk nok litt ekstra, vi ungene uten far. Jeg husker alle som var der for oss, familie, venner, naboer. Jeg elsker dem fortsatt, god jul til dere! Men jeg husker også de som forsvant, tanta som glemte oss. Det er fortsatt sårt.

Nå når vi går inn i jula, ligger alt an til at vi skal glede oss. Men for noen er jula det som minner om alt de savner. Den kan føre til dyp ensomhetsfølelse. Men så har vi med oss disse erfaringene, alle sammen, den første sorgen, gjenkjennelsen, empatien, medfølelsen. Da er det viktig at vi tør å ta den ekstra telefonen eller stikker innom. Uten at vi tyr til fasit eller moraliserende dom.